onsdag 10. februar 2016

Om gleden

Det handler om øyeblikkene.

De øyeblikkene da jeg ser og de øyeblikkene da jeg blir sett. I bunn og grunn tror jeg at det er så enkelt. Jeg er en sånn som fniser veldig av rare detaljer i nyhetsartikler. En sånn som av og til googler ligninger jeg har utledet, for å prøve å utlede de igjen. Noen ganger sitter jeg på bussen og tenker fotografisk, hvordan jeg kunne tatt et bilde av disse tøyhåndtakene som henger i vinduene som jeg kan dra i når jeg vil av - hvordan disse henger loddrett ned selv når bussen tar de krappeste svingene. Jeg tenker på hvordan det bildet ville sett ut i 100x100 over sofaen min. Jeg er en sånn som ser på endene. Ser på hvordan de beveger seg og hvordan de oppfører seg når de er i ro. (Ser på ungdommer på samme måte). Jeg er en sånn som stopper opp på den mørklagte parkeringsplassen og ser opp på stjernene. 

Og så er det når de sier at de ikke bekymrer seg for mitt foredrag, for det blir sikkert bra uansett. "Du vet jo hva du snakker om". Da blir jeg sett. Eller når hun jeg ikke har sett på flere år omtrent går på meg, og vi snakker sammen med oppriktig glede i ansiktene. Det er når bussjåføren stopper selv om jeg ikke helt har kommet frem til buss-stoppet. Når noen holder døren. (Noen ganger holder det at noen sier navnet mitt). Det er når noen sender meg en melding, eller når venneparet inviterer meg på valentines-middag.

Jeg øver meg på å glede meg. Det betyr mest av alt at jeg øver meg på å være bare meg, og å huske på at det er mye jeg liker å gjøre, selv om det ikke innebærer å være sammen med noen når jeg gjør det, og at jeg ikke alltid har noen å fortelle det til.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar