tirsdag 16. februar 2016

Om mulighetene

Fortiden er så langt tilbake at jeg tenker på meg selv som et annet menneske. Et helt annet jeg. Glemmer at alle tankene jeg tenkte, har vært inne i meg, og så har jeg vokst. 

Jeg kan huske det jeg drømte om, og hvordan jeg var barnslig og stakk av eller gråt, eller aller helst ville leke. Alle tingene jeg bestemte meg for å aldri glemme når jeg ble voksen - jeg lurer på hvor mye jeg glemte.

Mulighetene: det er alt som ligger foran, når minnene er alt som ligger bak. Det slår meg alltid hvor komplisert det er å fortelle om det jeg kommer fra. Hvor mye må bli sagt for at nok skal bli forstått? Hvilke valg har jeg tatt som har vist seg å være viktige, og hvilke valg har jeg alltid visst at har vært riktige?

Hvordan former det som har vært det som kommer til å bli? 

Det er mye tenking som foregår inne i meg for tiden. Sånn har det egentlig alltid vært. De største tingene i livet er de som slår som bølger over minnene og hvisker det ubetydelige vekk. Derfor husker jeg ikke alle gangene jeg falt på sykkel og gråt. Derfor husker jeg bare det jeg bestemte meg for at var viktig, i hvert fall ingenting mer.

Og så er det mulighetene. De som ligger der og får det til å krible i meg, samtidig som de sliter meg ut. Det er alle scenariene jeg kan tenke meg, alle terningene som skal kastes. Likevel - det er mulighetene vi lever for. Alt det fine som en dag kanskje skal skje. Alle de nye store bølgene som skal skylle over oss og hviske alt det andre bort.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar