søndag 7. februar 2016

Om å være litt trist hver dag

Det er ca et år siden jeg svarte at jeg ikke kom til å begynne å blogge igjen med det første, fordi det kom til å bli for mørkt. Fordi det var for mye vanskelig og for lite lett inne i meg.

Når jeg begynte på igjen nå, så var det fordi jeg tenkte at jeg ville skrive om løping. Jeg ville være ærlig om løping, om å stå nederst på stigen og begynne å klatre. For å tvinge meg til å klatre. Fordi det er så mye lurt som kan sies om løping og stiger, som ikke har blitt sagt - eller heller; som trenger å bli sagt igjen. 

Så ble jeg så forbanna tett i hele kroppen. 

Og det er ikke det at det i seg selv skal stoppe noe som helst. Noen dager på sofaen har såvidt jeg vet ikke skadet noen. Det er bare det at det gir meg tid til å tenke. 

Jeg er litt trist hver dag.

Det er noe jeg tenker på og kjenner på, og som holder meg tilbake. Mamma spør meg hva som gjør meg glad. Og jeg vet ikke. 

Det er disse øyeblikkene, dere vet, det er de som gjør meg glad. De gangene jeg føler jeg er på rett sted til rett tid, og bare ser hvor fint alt er. Men jeg kan ikke si til mamma at det som gjør meg glad i livet er å gå forbi en busk akkurat når ti fugler letter, eller å jogge opp en bakke en sånn dag når gresset er tørt og varmt - og legge meg ned når jeg har nådd toppen. Jeg kan ikke si til mamma som ønsker seg barnebarn at jeg er litt glad når jeg ligger på teppet i stua og leser min egen masteroppgave.

Jeg kan ikke si at jeg er trist for at han jeg er mest glad i flyttet fra byen for å prøve å være mindre glad i meg. Jeg kan ikke si at jeg føler at jeg bare venter på at han kommer tilbake og at det kan være oss to igjen. Jeg kan ikke si at jeg bare trenger noen som kan si at det er helt greit å bare bli glad av de små tingene for det finnes nok av dem til å bygge opp glede. Noen som bare sier: "Nå løper vi", en som liker å løpe kort, men raskt, og som ikke gidder å høre at jeg liker å løpe langt, men sakte. 

Det er fortsatt mye vanskelig, og det kommer det til å fortsette å være en stund til. Målet må være å få all denne tiden der livet kjennes så voldsomt på pause, til å være tiden der jeg klatrer noen steg på stigen. Der jeg kan bruke litt av tiden jeg har til overs på å gjøre kloke valg og løpe nok til å kunne svare at det som gjør meg glad er løpingen - og den gjør jeg litt av hver dag.

6 kommentarer:

  1. T! Så fint å lese de fine ordene dine igjen!
    Jeg hørte et sted her om dagen at vi mennesker er litt triste, litt misfornøyde og litt engstelige hele tiden. At de følelsene bor i oss permanent og ikke har tenkt til å flytte noensinne. Og at det er det som tvinger oss videre og til å hele tiden bli bedre. Aldri slutte å streve. Så vi får helt enkelt lære oss å leve med dem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Bettina!
      Det der var en veldig fin biologisk grunn til å være litt trist. Det liker jeg. Da er det kanskje litt sunt å være trist også.

      Slett
  2. Selv om mye er vanskelig så er det fint å bli glad av de små tinga, for de betyr noe, kanskje mer enn vi aner. Det her var en skikkelig fin tekst.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes det er like fint å bli glad av små ting som av store, på en måte på litt som at det er ganske viktig å trives med hverdagene, de er små, men det er mange av dem.

      Slett
  3. Kom akkurat over denne bloggen en lørdagsmorgen. Du skriver veldig fint!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, så fint! Håper du får en fin helg.

      Slett