torsdag 25. februar 2016

Treene

Utenfor vinduet på jobb står det en bjørk. Jeg er ikke så heldig at jeg faktisk sitter ved vinduet, men jeg ser alltid ut når jeg fyller vann i glasset mitt. Noen ganger blir jeg stående ved siden av vanntanken og se ut, og uten at jeg merker det må jeg fylle glasset igjen.

Utenfor dette vinduet er det en bjørk, og på denne tiden av året står bjørka avkledd. Alle bladene hennes har falt ned til bakken og vinden har tatt dem. Greinene på denne bjørka er som greinene på alle andre bjørker, bare at jeg ikke har noe annet å se på ut dette vinduet. Så jeg har hvilt øynene på disse greinene, sett på de uten å tenke på de, sett på de så mye og så ofte at jeg trodde jeg ikke så de lenger. Før jeg så det. At treet med alle greinene ligner på blodkretsløpet i lungene. At det faktisk ligner på det enorme slektstreet jeg tegnet da jeg bodde ensom på østlandet. Noen greiner som bare slutter. Det sier jo seg selv, at de skal ligne, at alt som forgreiner seg skal ligne på andre ting som forgreiner seg - som, ja, greiner. Jeg ble likevel stående, tenkte på greiner og blod og slekt. Tenkte på det som pulserer inne i meg, og det som råtner bort.

Jeg tenkte på bladene som har falt. På han som ville ligge ensom i kista si uten at vi skulle si farvel. Det bladet som blåste bort lenge før det falt til bakken og råtnet. Treet som står nakent igjen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar