fredag 26. februar 2016

Virkelighet

I et av fysikkfagene jeg tok på universitetet var læringsmål nr. 1 at vi ikke skulle bli slike cocky fysikere som tror de vet alt om verden bare fordi vi vet at big bang er matematisk mulig. Vi var bare to som tok det faget. Uansett, i oppgave til forelesning nummer to fikk vi en liste med spørsmål vi skulle svare på. Eller, egentlig var det en liste med ting, og et enkelt spørsmål: "Mener du at dette eksisterer? Begrunn svaret ditt."

Det begynte enkelt. En stein. Jorda. Månen. Så ble det verre. Molekyler. Atomer. Kvarker. Higgs boson. Så ble det skikkelig vanskelig. Farger. Regnbuen. Hallusinasjoner. Følelser.

Ja, svarte jeg. Steiner finnes. Hvorfor? Fordi jeg har sett de, tatt på de, kastet de, (også har jeg sikkert stappet munnen full av de når jeg var rundt to). Månen har jeg sett, men jeg har aldri kjent på den, aldri smakt på den. Men den finnes likevel. Det er jeg faktisk helt sikker på. Jeg tror på molekyler, atomer, kvarker (og Higgs boson), selv om jeg kanskje ikke har sett de direkte. Men jeg har jo målt de, eller så har andre målt de - med vitenskaplige metoder og signifikans. Det er på de siste jeg begynner å diskutere med han jeg tar faget med. Han tror ikke på farger. Det er det teiteste jeg har hørt. Han mener vi dikter det opp. Jeg mener de finnes, at de er bølger av synlig lys som vi oppfatter og tolker. Han stoler ikke på tolkningen. Han stoler ikke på det som det må mennesker til for å tolke. Finnes farger uavhengig av menneskene, spør han, og jeg vet ikke, men bølgelengdene finnes jo, så jeg vil si ja. Mener uansett at farger finnes. Han svarer nei, jeg svarer ja, og foreleseren vår han godter seg og tenker at det her, det blir et bra semester.

Jeg slet veldig med å svare på om hallusinasjoner finnes. Jeg svarte ja. På samme måte som farger så finnes de, selv om de kanskje ikke finnes på samme måte utenfor mennesket. Men jeg mener jo at tenner og fingrer og knær også finnes, så jeg synes ikke det er et argument. Hallusinasjoner finnes som nervesignal i hjernen (eller hvordan de nå oppstår). De finnes, selv om de ikke finnes uavhengig av mennesket.

Men følelser.

De vet jeg finnes.

De fyller meg helt opp, hele tiden. Jeg er 100% følelser, hele tiden. Ja, svarer jeg, definitivt. Følelser finnes.

Nei, svarer han. Følelser finnes ikke.

Vi er uenige, og det er greit. Vi definerer det å finnes forskjellig. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg ble så usikker på verden der jeg vurderte å svare nei på alt. Ingenting finnes. Vi dikter opp alt. Det er ingenting utenfor meg. Uten meg hadde ingenting av dette vært virkelig - ikke for meg iallfall. Men jeg svarte ja, jeg svarte ja til alt. 

6 kommentarer:

  1. T - det er så fint å lese tekstene dine igjen! Her hadde jeg svart det samme som deg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint at det ikke er bare jeg som får noe ut av det. Ja, ikke sant?

      Slett
  2. shit, jeg lurer på hvilke fag dette var?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var et fag jeg tok for å fylle opp et semester, det var akkurat passe sprøtt og herlig og lærerikt og snålt. Fundamental problems of physics het det. Vi diskuterte problem i fysikk, ofte i et historisk perspektiv.

      Slett
  3. jeg er så glad for at du skriver igjen! dette var fint å lese og jeg skulle nesten ønske jeg studerte fysikk for å få vært med i en sånn samtale. jeg tror også følelser finnes. eller, jeg håper de gjør det. det er altfor vanskelig å se for seg en verden uten følelser.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt! Jeg tror ikke en verden uten følelser hadde vært særlig hyggelig, men jeg kan av og til være med på at det er mulig at ingenting finnes utenfor oss selv. For å ha et fungerende samfunn så er følelser nødvendig, samtidig som de kan føre til veldig rare ting.

      Slett