fredag 4. mars 2016

Årsbeste

Det her handler ikke om en rekord. Det handler om noe mye viktigere.

Jeg kan begynne med å si at jeg har hatt en drittuke på jobb. Denne uka har ikke vært fullt så drittuke på fritiden, men jeg har vært hos tannlegen, og veltet et yoghurtbeger - så vi kan vel trygt si at det ikke har vært min uke. I dag toppet det seg, og jeg tenkte flere ganger på det jeg svarte på jobbintervjuet om hvordan jeg takler stress. "Tar en kopp kaffe," svarte jeg. "Gjemmer meg på do," hadde vært et bedre svar kjenner jeg i dag.

Uansett, drittuker og drittdager tar slutt. Derfor sa jeg god helg litt tidligere enn vanlig i dag. Egentlig ganske sur, og litt redd for at det var denne drittuka jeg skulle snakke om resten av kvelden. Det snudde egentlig da jeg gikk av bussen. Foran meg gikk en som ikke klarte å holde fredags-gleden inne, han danset med armene og hoppet over rekkverket i den litt bratte bakken, før han hoppet over det igjen, før han hoppet over det igjen, og igjen. Jeg elsker jo sånne ting, folk som ikke klarer å holde gleden sin inne i seg selv om de er alene - de er de beste folkene. Når jeg kom ut fra butikken møtte jeg på en fyr som øvde på parkour - uten å få det helt til. Han prøvde liksom å springe opp veggen for å nå tak i et rekkverk som var akkurat litt for høyt oppe, og han klarte ikke å nå det. Så han prøvde på nytt. Det så ganske rart ut, og det tror jeg han mannen som kom mot meg også syntes. Han som plystret litt falskt og bar på et kjempelangt jernrør. Hva han gjør på fritiden får være hans sak.

Det er sånne ting som får A4-jobbdrittdagen min til å ikke bety noe som helst. Det bobler litt inne i meg. Med en gang jeg kommer inn døren hjemme og har satt varene mine inn i kjøleskapet skifter jeg til løpeklærne. Jeg vil løpe ute.

Jeg vil løpe oppover, og jeg løper. Og så går jeg litt (har tross alt hatt en drittdag). Det er skikkelig glatt noen steder og ganske bratt i tillegg, så egentlig går jeg mest. Når jeg har kommet meg helt til toppen så møter jeg på en vei jeg ikke har løpt før, og den er helt bar. Jeg velger den.

Det er en omvei, men det gjør ingenting. Det er bart, og det er første gangen i år jeg løper uten noe på hendene. Og første gangen jeg løper ute etter jobb når det fortsatt er lyst.

Jeg kjenner det hele veien, at dette er en av de joggeturene jeg kommer til å huske, en av de turene som reddet meg. En av de turene som gjorde skikkelig sinnsykt godt for hodet, og sikkert litt godt for beina også. Det er vår. Det er min årstid. Og jeg kjenner det, det bobler over inne i meg, og jeg gleder meg.

Uten tvil årsbeste. Hittil.

2 kommentarer:

  1. Åh, så inspirerende! Takk! :D

    Første gang jeg besøker bloggen din, men kommer tilbake flere ganger :)

    SvarSlett