tirsdag 1. mars 2016

Mandag på en tirsdag

Det er sånn det er:
Jeg savner han. Savner hvordan det var når han kom tilbake til sengen etter å ha skrudd på ovnen slik den ble klar til frokostrundstykker. Savner å ha han liggende på brystet mitt.
Jeg vet ikke om jeg ville vært der i dag om jeg hadde hatt muligheten. Vet ikke om jeg hadde sagt ja om han ville prøve på nytt.
Jeg vet ikke om jeg skal huske han på den gode eller den vanskelige måten.

Skulle ønske at det fantes en måte å si det jeg mener, det jeg føler, det jeg tror, det jeg ikke vet, til noen som er langt borte.

Det er så vanvittig mye som forsvinner i avstand.

Tenker på lovene som sier at de tiltrekkende kreftene blir proporsjonalt mindre med avstanden i andre. Det skal ikke mye til før de er forsvinnende små. Herregud, jeg er så redd for avstand. Jeg begynner å grine av å tenke på Lysaker stasjon og flytoget som kommer altfor fort. Å stå apatisk i rulletrappa ned fra perrongen etter å ha sett det forsvinne er det mest "norsk film" jeg har opplevd. Det gjør vondt å si på gjensyn hver uke. Vondt å prøve å gro røtter sammen, og rive de opp om og om igjen.

(Forteller meg selv at det var fint at det tok slutt).
(Egentlig har jeg aldri hatt mindre kontroll på livet enn nå).

Det er mye som ikke er viktig.
Jeg har bare ett mål, og det er å bruke mest mulig av tiden min sammen med andre. Gjøre mest av det som gjør meg glad. Prøver å ha det bra også når jeg har det vondt, for da går det, helt mystisk, over. Så får resten bare skje.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar