lørdag 12. mars 2016

och man kan var dom andra eller du och jag har festival

Etter det ble slutt er det en ting som går igjen i meg:
Jeg gleder meg sånn til helg, og så når den kommer, så skjer det ingenting. Jeg har ingen planer, liker å ta det som det kommer, være klar til det som skjer. Og av og til skjer det rett og slett ingenting.

Jeg har det egentlig bra alene. Jeg lever instagram-livet med pene ting rundt meg og støvsuger hver torsdag. Øver på å ta på leppestift og setter hestehalen høyt på hodet. Poserer foran speilet. Ligger lenge på gulvet etter jeg har løpt. Tar av og til to steg om gangen opp trappa, tar av og til heisa. Har blitt urovekkende opptatt av det estetiske, det fine og det stygg-fine og tar bilder av de beste bygningene i Bergen (og i København og i Oslo og alle steder jeg går rundt i alene). Blogger om de små tingene.

I Bergen har jeg fem venner. To par, og en venninne som jeg treffer uten kjæresten hennes. Det ene er en kompis, og jeg vet ikke om jeg kan kalle kjæresten hans en venninne, for jeg ville aldri truffet henne alene, men hun er alltid med når vi møtes, og det skjønner jeg jo. Det er bare litt tricky å ha sånne venne-par som venner. For det første så vil de jo ofte være bare de. Det har jeg bestemt meg for å overse; hvis noen sier "vi hadde egentlig tenkt til å bare være hjemme og se på tv, men du kan jo komme hit?" så sier jeg "kommer med en gang". Selv om jeg tror de egentlig vil være bare de to. 

Det er fordi det er viktig å ta det en får. Gripe mulighetene, liksom. For plutselig så er det sånn som nå. Ingenting skjer.

Da er jeg sykt glad for at jeg kom på kveldsmat til de som sa at det var en god idé istedet for quiz, selv om hun alltid skuler på meg når jeg sier noe som får han til å le. For fredag skjedde ingenting. Da lagde jeg instagram-vennlig pizza med fersk basilikum etter jeg hadde løpt en blogg-vennlig løpetur (med obligatorisk skryte-snap fra toppen av løypa). Lørdag skjedde ingenting. Det ene venneparet er ute og reiser, og det andre er opptatt med familiemiddager og hun siste vil helst henge i ukedagene sånn at hun kan bruke helgene med kjæresten. Det skjønner jeg. Av og til er det greit å bare være to (og da er det veldig greit å være ærlig om det, sånn at jeg ikke plutselig sitter midt i mellom).

Så i dag har jeg vasket badet. Skrubbet dusjen. Tenkt at det er viktig å ha noe å gjøre. Stått i et busskur mens regnet pøste, sammen med en som luktet piss og en som var rusa og gikk ut i regnet med jevne mellomrom for å rope etter bussen. Bussen var sen og jeg rakk å like tantene mine sine facebook-innlegg og mamma sitt bilde av påskesola på hytta. I byen sviktet paraplyen, og jeg fant ingenting av det jeg hadde planer om å kjøpe. 

På bussen hjem hadde jeg gule tulipaner i posen. Når jeg kom hjem satte jeg de i en vase og helte vin i glasset. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, for det er noe med det. Det å ikke egentlig ha planer på en lørdag. Det å ikke prøve å finne ut hva som skjer, hvilke konserter som spilles, hvilke filmer som går på kino, hvem som har fest (for ingen har fest), og jeg har ingen å gå sammen med. Det er bare meg og jeg skal ha det fint i mitt eget selskap. 

Jeg fant frem puslespillet, snappet det sammen med tulipanene og basillikumen og fant ingen å sende det til. 

Jeg er ikke ensom, for jeg har venner. 

Savner bare det jeg en gang hadde, og han som stod sammen med meg på den konserten der de sang det som står i tittellinjen og det var begynnelsen, det var den dagen jeg visste helt sikkert, og jeg husker så godt når han snudde seg mot meg og sa "den her var jo ganske kul", og så stod vi skikkelig tett resten av kvelden. 

5 kommentarer:

  1. Fint skrevet! Noe av det vanskeligste, synes jeg, er å venne seg til at andres liv forandrer seg, og at det gir påvirker ens eget liv. Kan bare håpe at det bare er et kjedelig kapittel og at handlingen snart tar seg opp!

    SvarSlett
    Svar
    1. Føles faktisk aller mest som at jeg er et sted mellom cliffhangeren og neste kapittel. En halv hvit side før ny overskrift, liksom. Ja, takk til nytt kapittel, iallfall! Det er rart å skulle realisere seg selv alene.

      Slett
  2. Dette kjenner jeg meg igjen i, selv om det er langt i fra sånn livet mitt er nå lenger. Plutselig har du et annet liv, og savner dagene uten program. Nå drømmer jeg om alenehelg, men det er ikke sikkert jeg hadde klart å nyte det, heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er så fint å høre! Jeg synes forresten det er så gøy å lese om 2016 i 2016, for du er jammen helt rå!

      Slett
    2. Tusen takk! Av og til glemmer jeg at det er en blogg, og ikke bare treningsdagboka mi.

      Slett