onsdag 2. mars 2016

Oppkonstruert

Hun sier noe om barn. Jeg forteller om hvordan det er å være tjueseks og singel, når jeg kanskje hadde tenkt å være tjuefire når jeg fikk første barnet med en mann jeg hadde vært sammen med i åtte år. Hva skjer med det, sier jeg, uten å egentlig spørre, og hun er enig, og vi spør hverandre hva skjer med at vi sitter og har denne samtalen nå, når ingen av guttene (eller er de egentlig menn?) vi kjenner har hatt en samtale som ligner en gang? Vi spør hverandre, og vi ler og vi nikker og vi aner ikke, og samtidig så vet vi.

Menn trenger faktisk ikke å oppnå alt i livet i løpet av tjueåra.

Jeg har mastergrad og 100% fast stilling og leilighet med lavt boliglån, men også en irriterende følelse av at jeg burde få barn nå mens jeg fortsatt er helt ok ung. Flytter jeg tilbake til hjembygda mi nå så har de fleste på min alder barn i barneskolealder.

De har ikke mastergrad og kanskje ikke 100% fast stilling, og i hvert fall ikke leilighet (men kanskje hus). De har kanskje sagt på fest at "tre får holde" og "vi får ikke nok tid til oss selv", eller så har de kanskje ikke vært på fest på flere år.

Så kommer vi på: jeg kan ikke huske å ha møtt på noen i Bergen (og i hvert fall ikke Oslo), med barnevogn, som har sett ut som de er yngre enn meg. Jeg trenger ikke være hun i sitcom-en som har fullstendig angst for å bli gravid når hun er i et forhold, og som lengter etter det når hun ikke er det. Hun som regner ut og tenker og funderer og finner ut at hvis hun skulle oppnådd alle drømmene sine fra ungdomsskolen så skulle helst unge nummer to poppet ut i går.

Så da er det visst helt greit det også.

Og jeg spør meg selv igjen og igjen og igjen; problemene mine, er de virkelig så grunne, at de passer best i en halvtimes episode på TVNorge?

(Legg merke til den Bradshawiske måten å avslutte innlegget på).

2 kommentarer:

  1. Og jeg er hun som akkurat havnet i tredveårene, singel og uten noen fremtidsutsikter for å få barn. Da jeg var 18 "skulle jeg ha" to barn og være gift før jeg var tredve... Vel. Så du er ikke helt alene i Bergen ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, det er overraskende deilig å høre. Det irriterer meg veldig at biologien er noe jeg "må tenke på", planlegge og få til å passe inn i livet, samtidig som at jeg faktisk må ha en partner for å få det til. Glemmer veldig fort at jeg egentlig har fullstendig barne-angst og absolutt ikke lyst på det på en stund ennå. (Begynner bare å bli redd for at jeg ikke kan når jeg en gang får lyst.)

      Slett