onsdag 20. april 2016

Den der stafetten

Vi må snakke om stafetten. Jeg har såvidt nevnt det, at jeg har sagt ja til å løpe en etappe av stafetten under Bergen City Marathon. Ca 2 km skal jeg løpe, og det er ca 1 uke til.

Motivasjonen min til å bli med:
Fullstendig egoistisk. Jeg har slitt med å finne igjen løpegleden, og viljestyrken, og motivasjonen til å løpe, så det ble motivasjonen. Motivasjonen ble å finne motivasjonen. Å finne motivasjonen ble motivasjonen. Noe sånt. Én etappe av et halvmaraton skal jeg klare, tenkte jeg. For jeg vil jo helst løpe alle.

Målet mitt:
Etter jeg fant ut at jeg skulle løpe en etappe på litt under 2 km, så bestemte jeg at målet skulle være å klare det på 12 minutter. En gjennomsnittsfart på ca 10 km/t der altså. Det høres ikke så veldig imponerende ut, og det er det heller ikke. Men da må jeg minne dere om motivasjonen min. Dessuten ... jeg har aldri vært rask. Og jeg har alltid hatt en sperre på 10 km/t. Når jeg ser tallet på tredemølla blir jeg automatisk litt sliten eller redd for å bli det, eller et eller annet skjer i hjernen min som gjør at jeg gir opp. Så jeg har øvd på å fortelle meg selv at det går bra, at jeg ikke skal så langt, at jeg klarer det. Og jeg har skrudd opp farten på intervallene mine, slik at jeg nå er mye mer redd for 13 km/t enn 10 km/t. Det er i hvert fall noe.

Treningen min:
OK minus. Jeg hadde forventet mer av meg selv. Det gjør jeg nesten alltid, og det er vel kanskje også noe jeg øver på. Jeg synes også at det er kanontøft og kombinere en jobb som ikke gir meg overskudd med trening. Samtidig så er jeg veldig fornøyd med alt jeg faktisk har gjort og progresjonen jeg faktisk har hatt. Jeg føler at jeg har vunnet aller mest psykisk. Øvd meg på melkesyre og fart.

Status i dag:
I dag løp jeg etappen min. Generalprøve. Jeg tok det så seriøst som jeg klarte. Tok på de riktige klærne og gikk ut i pøsregnet. Gikk bort til vekslingsstedet og startet klokka og løpingen der. Det var knalltøft. Kanskje jeg startet for raskt. Kanskje jeg mangler akkurat det siste lille i psyken. Kanskje jeg ikke klarte å ta det seriøst nok. Fikk melkesyra og gikk i ca 100 m. Det føltes ikke bra nok når det kun er snakk om 2 km. Men jeg fullførte og jeg tok tiden, og jeg klarte målet mitt. Godt under 12 minutter.

Jeg er skikkelig nervøs, men prøver å legge alt jeg ikke har gjort bak meg. Tenke på alt jeg har gjort, og hvor mye selvtillit man får med startnummer på. Finne en rumpe å henge seg på. Finne noen å slå. Huske at siste meterne er nedoverbakke. Huske at ingen av kollegene faktisk ser på. Gjøre det for min egen del. Huske at jeg har løpt de samme motbakkene før. Huske at jeg klarer det.

Det er vanvittig fantastisk deilig å kjenne på denne typen nervøsitet igjen. Herregud, jeg gleder meg, jo.

2 kommentarer:

  1. Ooh, det blir spennende! Lurt av deg å løpe løypa i forkant, det hadde gjort meg roligere i hvert fall. Og på løpsdagen vil det være et helt annet spenningsnivå og konkurrenter og alt det der. Tipper det gjør at du løper raskere enn alene. Det pleier jeg å gjøre i allefall! Lykke til neste uke :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har løpt den noen ganger før, men jeg har aldri helt klart å kjøre generalprøve før nå. Så det har ofte blitt som en del av en lengre tur, eller for å løpe intervaller i bakken.

      Ja! Jeg er jo allerede nervøs, så spenningsnivået blir skyhøyt. Målet er å ikke ta den helt ut før start, og å gi på etter at den verste bakken er tilbakelagt. Det blir spennende!

      Tusen takk!

      Slett