lørdag 9. april 2016

Det jeg tenker på når jeg går på fjellet

Jeg har egentlig aldri følt den største dragningen mot de høyeste toppene eller de videste viddene. Jeg trives aller best når jeg kan gå turene mine i joggesko og uten ryggsekk. Jeg liker å gå alene, og ikke melde fra hvor jeg går. Mest fordi jeg liker å ombestemme meg, gå den andre veien, som gjør at du kommer til den andre toppen, som gjør at ingen finner deg om du har sagt fra hvor du går og glemmer å komme hjem.

I dag gikk jeg på Ulriken, sammen med halve Bergen (den andre halvdelen er jeg overbevist om at var på vei opp Fløyen). Med joggesko, uten ryggsekk, og alene. Jeg gikk den andre veien, den med litt mindre folk, og like mye sol.

Underveis tenkte jeg:
- Nå må jeg øve på å gå behagelig. Så når det blir brattere, så skal jeg gå saktere.
- Oi, jeg går forbi folk selv om jeg går behagelig.
- Alt ser bedre ut ovenfra.
- Av og til er det best å gå utenfor stien.
- Jeg kommer alltid opp, og når jeg skjønner at jeg nærmer meg toppen får jeg alltid en følelse av at alt er mye lettere.
- Det her er bra.
- Nedover er av og til minst like slitsomt som oppover.

Og jeg tenkte mye mer. Mest handlet det om hvilken vei som er best å gå, hvordan jeg ikke går i veien for andre, hvor det er minst gjørmete, og om det går an å gå på snøen uten å synke gjennom (det går), og om jeg skal tråkke på den steinen eller den steinen, den stien eller den stien.

De tankene kan fylle meg helt, og det eneste som forandrer seg er at jeg kommer lengre, høyere og kanskje nærmere mål.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar