lørdag 30. april 2016

Stafetten

Jeg har løpt min aller første stafett i dag. Det fine med det er at det uansett resultat blir en slags personal best. Ikke mulig å sammenligne med noe som helst. Så, hvordan gikk det, og hvordan føltes det?

Først en spoiler: Jeg vet ikke hva tiden min ble.
Og så en spoiler til: Konklusjonen er at jeg har mer lyst til å løpe flere halvmaraton enn å løpe flere stafetter.

Så til begynnelsen:

Morgen:
Jeg våknet ti minutter før alarmen, og følte meg skikkelig svak. Stod litt småkvalm på badet og så meg selv i speilet og tenkte: "herregud". Før jeg kom inn på kjøkkenet hadde tanken snudd til: "Alt er sånn det skal være", for det er viktig å være litt nervøs, litt usikker på hvor mye mat som er nok mat, og hvor mye hvile som egentlig var nødvendig i uka som var. Og det er umulig å huske på at det å ikke kunne kjenne musklene sine stort sett er et bra tegn. Da er de i hvert fall ikke slitne.

Det tikket inn med meldinger om folk som var på plass på vekslingspunktene sine mens jeg spiste frokost. Det beroliget meg, og stresset meg samtidig litt opp, forberedte meg på hva som ventet meg. Jeg løp en av de siste etappene, og en av fordelene med det er at du ikke trenger å være der i det startskuddet går.

Oppvarming:
Jeg gikk rolig bort og prøvde å se og føle meg sprek. Klarte det bare akkurat sånn passe, med bedriftslogoen på brystet og det røde startnummeret på magen. Når jeg kom fram til vekslingspunktet var det god plass til å varme opp, og folk småjogget og spurtet og løp i ring og gjorde alt mulig rart. Det kan jeg være med på, tenkte jeg, og gjorde nettopp det. Gjorde alt mulig rart. Fikk opp farta og roet ned. Tøyde og hoppet. Øvde på kjappe vendinger og snurret på hendene. For å si det sånn: Jeg aner ikke hva jeg driver med når jeg varmer opp. Men jeg ble varm. Og så roet jeg ned. 

Å vente på veksling:
Det jeg gruet meg aller mest til på forhånd (minus bakkene) var det å veksle. Det å vite når min person kom springende, og det å signalisere til han at jeg var klar. Heldigvis hadde vi en lur plan om å holde hverandre oppdatert og si fra når vi var ferdig med vår etappe. Det sviktet selvfølgelig litt i etappene før min, og det ble mistenkelig stille en stund. Når det samtidig er en hel haug med personer som lener seg fremover i løpebana for å se etter sin vekslingsmotpart, som de lener seg over et bagasjebånd for å se etter bagasje - så ble det skikkelig nervepirrende. Jeg startet logge-appen litt for lenge før jeg faktisk vekslet til å si noe særlig om tiden jeg brukte under løpet, og pulsklokka var selvfølgelig tom for batteri. Da han jeg vekslet med kom løpende så jeg han umiddelbart, og vekslingen ble null problem.

Mine 2 km:
Jeg har øvd i løypa før. Da har jeg tenkt at den første km stort sett går oppover og er litt tungere enn du tror. I dag var de første 900 m eller noe sånt overraskende lette. Jeg fant en litt treig rumpe som jeg kunne følge komfortabelt. I den første bratte bakken løp jeg forbi. Etter denne var løypa litt annerledes enn jeg hadde øvd på, og ble litt satt ut av den bratte motbakken som kom. Der gikk jeg tre steg, før den treige rumpa sneik seg forbi. Det var uaktuelt, og jeg jogget litt igjen, og før vi rundet toppen hadde jeg løpt forbi henne igjen, og etter det så jeg henne ikke. Da hadde vi kommet opp på en flate som er litt kjedelig, og som jeg ofte blir litt lei av. I dag var der så mange flinke heiere at det gikk lett. Jeg visste da at det bare var en nedoverbakke, en sving og så mål. Da hentet jeg mange rumper. Hold på å løpe litt feil i vekslingen, men vekslet fint med han som ventet på meg der.

Alt i alt:
Vi løp ca så raskt som forventet, på ca 1.40 minutter, og jeg er kanonfornøyd med det. Jeg fikk ikke tatt tiden jeg brukte i løpet, men jeg tror ikke jeg brukte verken lang eller kort tid. Et sted mellom 10 og 11 minutter tror jeg er realistisk. Når man ikke måler tiden så kan egentlig ikke måloppnåelse måles ut fra tid heller, så jeg sier bare at jeg er fornøyd. Det føltes IKKE særlig bra underveis, men det er greit. Det handler ikke om å ha det behagelig, det handler om å føle mestring. Det gjorde jeg. Jeg er glad jeg hadde den rumpa å henge meg på, og at det var realistisk av meg å henge meg på henne. Ekstra gøy når jeg faktisk kunne løpe fra. Når jeg kom i mål kjente jeg at jeg kunne løpt 19 km til. Neida. Men jeg kjente at jeg har veldig lyst til å være en som løper halvmaraton igjen. Jeg har lyst til å vite når start er, og jeg vil krysse den ordentlige mållinja og få medalje rundt halsen av noen andre enn en kollega. Og det å ha lyst til akkurat det var vel en del av målet med å delta i stafetten også. 

Jeg sier mission accomplished. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar