torsdag 19. mai 2016

Hverdagsjogg

Nyttårsforsettet mitt var å ikke slutte å trene i løpet av 2016.
Det har jeg foreløpig klart.

Da jeg startet opp bloggen igjen var en av grunnene at det motiverer meg å lese om andre sine opp- og nedturer, fremganger og utholdenhet når ikke alt går som planlagt. Dessuten savnet jeg litt den her stemmen som forteller om det å være på bunnen av egen formkurve. For det er der jeg har vært, og veien opp er en jævlig seig motbakke.

Det er gøy å snakke om de dagene jeg kjenner det går fremover. Når farten plutselig har økt og jeg kjenner på et voldsomt overskudd av krefter og endorfiner. Og så er det litt gøy å dele nedturene også, fordi det er godt å kjenne litt på det, og i det jeg kjenner på det bestemme meg for å snu det og komme sterkere tilbake. Likevel, de aller viktigste joggeturene for meg - de som er med på å bygge meg og opp og gjøre meg til den jeg ønsker å være - det er hverdagsjoggeturene. Det er de som kommer inn i mellom lykke-joggeturene og hat-joggeturene. Det er de som fyller tomrommet og gjør at jeg ikke begynner å lure på om jeg har sluttet med joggingen. Og i dag hverdagsjogget jeg.

Det har nemlig vært litt uvant å være tilbake i Bergen. Med et litt annet startsted for joggeturene, en ny tredemølle å forholde meg til, og likevel veldig lite ukjent terreng. Jeg opplever at hverdagsjoggeturene ofte blir litt bedre om det blir en oppdagelsesferd ut av det, å løpe i en litt annen parallellgate enn vanlig, feil vei rundt vannet, eller aller helst, løpe et sted jeg aldri har løpt.

I Bergen har det etterhvert blitt en utfordring. Med utgangspunkt i sentrum har jeg løpt i Fjellveien, i Isdalen, rundt Store Lungegårdsvann, Løvstien og ut mot Nordnes. Jeg har løpt i Munkebotn over til Eidsvåg, forbi Haukeland, til Nesttun. Til Laksevåg og Bønes, jeg har løpt på Melkeplassen og i villaområdene i Fana. Jeg har løpt motbakker i Nygårdsparken, mot Løvstakken og Danmarksplass. Jeg har løpt om kapp med Bybanen og opp Fløyen. Og av og til så føles det som jeg har sett alt. Vet hvem som har en høne i hagen 4 km fra hjemme og hvordan brosteinen i gamle Bergen kjennes mot beina.

Jeg liker å være den som vet disse tingene, og jeg blir fortsatt overrasket over alt jeg oppdager. I dag hverdagsjogget jeg forbi Haukeland og til Wergeland. Jeg så ned på Brann stadion og gjennom det som kanskje var en park. Jeg har alltid løpt langs veien der bussen går før, så jeg ble litt overrasket over at jeg ikke hadde oppdaget denne før. Små gleder, og den største er alt det andre jeg ennå ikke vet at eksisterer, og alle stiene jeg ikke vet at jeg ikke har løpt.

2 kommentarer:

  1. Oppdaget plutselig at du var tilbake og løpende.
    Fantastisk! Nå går du rett inn på oppdateringslista mi så jeg kan følge med.

    (hm og angående det innlegget om hårete legger, jeg har barbert leggene ca 2 ganger i hele mitt middeladlerliv, her er det underarmsbarbering som er dilemma, altså, jeg bryr meg ikke, men andre dåner jo -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt! Jeg liker å lese om løpingen (og bøkene) din også!

      Andre kan dåne så mye de vil, tenker jeg. Og på samme måte som med leggene så handler det vel mest om å være komfortabel selv. (Men så er det kanskje ikke alltid så lett å være helt avslappet når andre dåner rundt deg, da?)

      Slett