onsdag 18. mai 2016

Meg og James

De siste dagene har sklidd forbi i James Blakes ånd. Litt stillferdig, litt vondt langt inne og litt behagelig utenpå. Jeg har ikke helt visst hva jeg skal si, om det er noe å si.

Jeg har følt litt ekstra, og samtidig distansert meg veldig fra hele den greia der. Har ikke så lyst til å kjenne så veldig etter.

I dag fant jeg tredemøllen igjen, og gjennomførte noen treige intervaller av typen 4x4 og rett hjem og dusje. Jeg føler meg to år fra halvmaraton-form, men det er sånn det er. Kan ikke gå i kjelleren for det. Skal bare fortsette, uten å tenke så veldig mye, og uten å kjenne så veldig etter. Det er så utrolig viktig for meg å bare gjøre dette, bare gjennomføre, bare være litt den personen der igjen.

Jeg gikk en tur på 2 og en halv time og to små topper i helgen. Beina protesterte, de nektet faktisk. Turkamerat Mamma sa at jeg bare hadde godt av det, og jeg kjente på udugeligheten. Jeg er litt usikker på hva som skjer om jeg ikke helt får dette til. Skuffer helt sikkert ingen andre enn meg selv, men jeg er redd for akkurat hvor skuffa jeg kan komme til å bli.

Derfor er det viktig at jeg gjør litt mer enn ingenting, at jeg hele tiden pusher litt til, at jeg utfordrer stemmen inne i meg som ikke tror i det hele tatt. At jeg finner alt det fine som skal ta over. At jeg plutselig løper noen meter på autopilot, og at det plutselig tar over og 21 km kommer innenfor rekkevidde.

Så skal jeg begynne å tenke på hvor stolt jeg kommer til å bli.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar