mandag 2. mai 2016

President i treigeklubben

Treigeklubben ble formelt dannet i kommentarfeltet til Siri en gang tidlig i januar. Det er klubben for "oss treige", der treigt er subjektivt definert som "ikke så rask som du ønsker å være", eller kanskje "ikke så rask som du har vært" eller "så treig at du egentlig er litt flau". Tror ikke treig egentlig har blitt ordentlig definert. Det positive med treigeklubben er at det er lov å være med i den, det er lov å være treig og snakke om løping og ikke minst faktisk løpe. Det er lov å være treig, men det er ingen (god) unnskyldning for å ikke løpe litt av og til.

Jeg har lenge trodd at jeg var eneste medlem i denne klubben, men i januar økte medlemstallene drastisk. Nå tror jeg de fleste har meldt seg ut igjen. Enten har de meldt seg inn i raskeklubben, eller så har de kanskje gitt opp løpingen helt. Hvem vet? 

Det jeg egentlig, dypt og inderlig og helt på ekte, har lyst til  å si er at jeg har lyst til å melde meg ut av treigeklubben selv. Det er rart å si det, men det føles litt som Ida sitt innlegg om å ikke være feit lenger; det er akkurat som at jeg identifiserer meg så mye med å være treig at jeg ikke klarer å være rask. 

Jeg holder igjen. Jeg synes det er vanvittig skremmende og ubehagelig å tenke på å skulle forsøke å gjøre så godt jeg bare kan. Spesielt under løp. Da holder jeg igjen. Løper 2 km som om det skulle være 21. Går i motbakkene selv om jeg har øvd i månedsvis på å unngå nettopp det. Men tenk, sier jeg til meg selv, tenk om jeg trenger kreftene de siste 50 meterene.

På ungdomsskolen løp jeg 3 km på 30 minutter. Jeg var aldri tøff nok til å prøve på ordentlig. Når jeg løp samme runden fem ganger en sommerkveld for to år siden, viste jeg fingeren til femten år gamle meg som ikke trodde på seg selv. Og inni var jeg den samme. 

Jeg er det fortsatt. Jeg er hun lubne, hun som tydligvis vugger når hun går. Jeg er hun som synes alt over 10 km/t på tredemølla er dritskummelt. Jeg er hun som alltid holder litt igjen, slik at jeg er helt, helt, helt sikker på at det holder helt inn. 

Det er tøft for meg å innrømme det, så tøft at tårene triller når jeg skriver. Jeg er redd for å ikke få til, og glemmer ofte å prøve å få til. Jeg identifiserer meg lettere med de som fullfører en time saktere enn meg, enn de som ligger to minutter foran. 

Jeg vet at for å kunne fullføre halvmaraton i september på en måte jeg selv kan være fornøyd med, så trenger jeg å trene psyken minst like mye som jeg trenger å trene kroppen. Og kroppen trenger en hel del trening. Jeg løper nesten alltid saktere i løp enn på trening, fordi på løp så teller det. Og det er andre der, andre som ser hvordan jeg gjør det. 

Status i dag er at jeg aner ikke hvor jeg skal begynne for å få det til. Jeg vet bare at jeg må finne det ut. Hvis det er noen som leser dette som har erfaring med å trene opp psyken, så tar jeg i mot all hjelp jeg kan få. Synsing og drodling og lenker og konkrete tips. Alt. Jeg trenger det så vanvittig. Jeg orker ikke å fortsette å være treig i hjernen, for da blir jeg treig i kroppen også. 

5 kommentarer:

  1. Det høres litt ut som du har det med løpekonkurranser som mange har det med eksamener, en slags jernteppe som sakker ned farten din. Hva med å få noen andre til å pushe deg? Siden det tydeligvis er mer hodet enn beina som står i veien for å ikke holde igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror jeg har en slags iboende prestasjonsangst, for jeg har hatt problemer med eksamener og sånt før også. Det går helt fint når jeg vet at jeg kan 100%, men hvis jeg vet 80% blir jeg bekymret for at jeg bare får vist 60%, eller noe sånt.

      Jeg tror det kan være en god ide med litt push, samtidig som det er det jeg er mest redd for i hele verden, fordi jeg er så redd for å miste den delen av løpingen som bare er gøy. Men jeg tror kanskje det er den veien det går. Har litt lyst til å finne en løpegruppe eller noe sånt.

      Slett
    2. Det er ikke så lett å bryte ut av prestasjonsangstmønsteret, og det gjelder alle aspekter ved livet.

      Løpegruppe høres ut som en god idé. Jeg er så heldig å ha en nabo jeg kan løpe ganske mye med, og som i tillegg er tregere enn meg, noe som gjør at jeg føler meg rask (så feil, og så sant). Men nå har jeg invitert med noen andre, som er raskere enn meg, på intervalltrening, og angrer meg allerede.

      Slett
    3. Jeg tror det hjelper litt å bare være bevisst på at det er sånn, også.

      Haha, du skulle bare visst hvor fint jeg synes det er at du angrer allerede. Tenk at noen som er så raske som deg fortsatt angrer når du løper med noen enda raskere. Det går garantert fint, selv om det sikkert blir ganske slitsomt.

      Slett
    4. Bevissthet og ærlighet lenge leve!

      Slett