mandag 20. juni 2016

3 år

Ok, det er litt rart hvor fort tiden går når en ser tilbake. Denne gangen har det gått så raskt at det allerede har gått en uke siden det var tre år siden, og jeg glemte det helt. Jeg skulle ønske jeg visste det i august, at jeg skulle være så oppslukt i fremtiden at den dagen skulle forsvinne helt for meg.

For det er over tre år siden han kysset meg for første gang, og litt mindre enn tre år siden vi bestemte oss for at det var den dagen vi visste det var oss to. Vi lå på gulvet i den gamle leiligheten min, den med en flekk i gulvet som lignet på en fugl. Det jeg skal skrive nå er så klisjéfylt at det får meg til å vri meg i stolen, men det er sant. For det kysset var bedre enn alle andre kyss, og jeg var verdens heldigste hver gang jeg fikk gjenoppleve det. Vi sovnet sammen på sofaen min, og jeg våknet og var redd for at det ikke betydde noe for han. Han våknet, og ville være sammen med meg samme kveld.

Det er så rart hvordan store ting begynner med de små. I en seng i Roma sa jeg det til han, at jeg følte meg som verdens heldigste sammen med han. Da glitret det i øynene hans og jeg tror han ble oppriktig sjokkert. For meg hadde det vært underforstått hele tiden.

Jeg kjenner det fortsatt, det suget i magen når jeg ser han komme mot meg. Jeg smiler, og sier noe teit som får han til å le. Det gjør han fortsatt, selv om ingenting er som før. For nå holder vi rundt hverandre, prøver å finne en måte å trøste en som har mistet den en er gladest i. Det er så urovekkende behagelig, samtidig som det stikker nye kniver i hjertet. Vet at det sårer like mye som det heler, og det er umulig å si at det er nok nå. Du tørker tårene mine med sandpapir og det er umulig å slutte å blø.

Ok, så det har gått tre år nå. Tiden har ikke stått stille. Det er først nå det føles som den stopper opp, først nå jeg lurer på hvor dagene våre ble av.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar