lørdag 25. juni 2016

Derfor løper jeg

Jeg fikk en kommentar i går som gjorde at jeg måtte stikke noen fingre i jorda og kjenne etter; hvorfor løper jeg?

Før jeg kommer til svaret har jeg lyst til å si noe helt annet. Det er noe jeg har sagt før, og kanskje noe av bakgrunnen til kommentaren jeg fikk. Jeg er ikke en typisk løper. Da definerer jeg en typisk løper som en som ikke kan huske når hun egentlig begynte å løpe, som løper uten å tenke seg om, som vet nøyaktig på sekundet hvor raskt hun løper de fleste distanser, og som har en strukturert plan om hvordan hun skal nå målene sine, og en strava-konto. Jeg er ikke helt der, og jeg tror egentlig at veldig mange som løper ikke er typiske løpere etter min definisjon, jeg tror bare at det ikke er så mange som snakker høyt om det.

Jeg skal være den første (eller tydeligvis andre) til å innrømme at jeg ikke alltid er like gira på å ta på meg joggeskoene og komme meg ut i regnværet. Noen ganger frister det ikke. Det betyr ikke at jeg ikke liker å løpe. Det betyr heller ikke at jeg ikke liker å løpe godt nok til å fortsette å gjøre det, eller at jeg ikke liker løping godt nok til å skrive om det.

Jeg vet nøyaktig når jeg begynte å løpe. I desember 2008 kjøpte jeg noen hvite joggesko med blått nike-logo, og den aller første joggeturen var ca 1 km lang, på sørpete underlag på en smal asfaltert vei langs en bekk, før jeg snudde og gikk hjem og følte to ting: shit, slitsomt og wow, stolt.

Hadde noen fortalt meg da at jeg kom til å løpe mitt første halvmaraton i 2012, og at jeg kom til å gjøre det flere ganger, så hadde jeg kanskje gjort mye annerledes. Viktigst av alt tror jeg det hadde gjort at jeg fikk troen på meg selv mye tidligere. Og en av de tingene som motiverer meg aller mest er troen på at jeg får til det jeg holder på med.

Nå kommer vi til grunnen til at jeg løper. Endelig. For meg handler løping egentlig veldig lite om tidene, lengdene og løpene. De er likevel viktige brikker i det som gjør at jeg strekker meg selv, utfordrer meg selv, når nye mål og får kjenne på mestringsfølelsen.

Mer viktig for meg er det å bruke løpingen til å oppleve. Løping (når jeg skriver løping mener jeg jogging), gjør at jeg beveger meg raskt nok til å kunne dekke store deler av byen i løpet av en time, og sakte nok til at jeg får med meg det jeg ser. Jeg liker å kunne jogge langs Svartediket og se solen brøyte seg vei gjennom tretoppene, og like etter kjempe meg opp fjellveien og se det gamle ekteparet som sitter på en benk og ser ut over byen. Jeg liker å kjenne på variasjonene, i underlag og stigning og i humøret mitt underveis. Jeg liker å kverne tankene mine til de forsvinner fordi beina og veien fremover tar over. Jeg liker å løpe de samme intervallene to uker senere og kjenne at det ikke er tungt på samme måte som sist. Jeg liker å kjenne at jeg vinner over meg selv, både ved å slå de gamle tidene, men også ved å løpe et lite stykke lenger enn hjernen min tror jeg klarer.

Jeg liker følelsen jeg får i kroppen når jeg tar på meg joggeskoene og kjenner pulsbeltet rundt brystet. Jeg liker å ta den nøkkelen uten nøkkelhank og putte den i den bittelille lomma i shortsen. Jeg liker å jogge så sakte jeg kan, og jeg liker å løpe så raskt jeg bare klarer. Beina blir ofte tunge, men det er fordi jeg gjennomfører, fordi jeg utfordrer meg selv, fordi jeg innimellom blir litt overivrig. Jeg trives mye bedre med tunge bein enn med tungt hode.

Jeg er ikke den typiske løperen, men jeg er en som løper. Jeg håper hvorfor er tydeligere nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar