onsdag 8. juni 2016

Om å fortsette

Knarvikmila delte en video på facebook i dag, som kanskje ikke er så veldig spennende, men det var en ting hun sa som satte seg i meg og som gjorde at jeg tenkte: ja.

Hun som snakker skal løpe sitt første halvmaraton i september, og har fått en treningsplan som hun skal følge, mot at hun filmer fremgangen sin. Ganske kjent konsept for alle som følger diverse løp i sosiale medier.

Det kan av og til være litt irriterende med slike ting i feeden min, siden det ofte ser så veldig enkelt ut. Intervall der, langtur der og motbakkeløp der. En svett selfie og et kveldsbad etter løpeøkta i skogen på mykt underlag. Og vips, første halvmaraton unnagjort på 1.45.

Noen får det til. Å gjennomføre, både drittøktene og hverdagsøktene og lykkeøktene. Da kan det se litt sånn vips ut etterpå.

Men tilbake til hun i videoen. Hun som ikke har løpt halvmaraton før. Hun møter motgangen; det vonde kneet og pollensesongen. Hun får ikke løpt sånn som hun hadde tenkt, og ikke alle øktene blir ikke gjennomført.

Så sier hun det som satte seg i meg:
At selv om det ikke har blitt sånn som hun hadde tenkt, så har hun i hvert fall fortsatt. At hun har brutt ut av tanken sin om at hvis hun ikke kunne løpe halvmaraton og gjøre det bra, så kunne hun like godt la være.

For i det hun sa det, så følte jeg meg så mye sterkere. For jeg kommer ikke til å løpe halvmaraton og gjøre det så bra som jeg egentlig har lyst til. Ikke nå med en gang, men kanskje en gang som nesten er snart. Hvis jeg fortsetter å trene frem til halvmaratonet til høsten, og fortsetter å trene til det halvmaratonet som kanskje kommer etter det.

Og så er det ganske mye stolthet i det å faktisk stille opp også. Å være tøff nok til å stå på startstreken (eller godt stykke bak den), med startnummeret litt seget ned på magen, og med en blære som helst vil på do en gang til. Det er mye stolthet i å ligge bakerst i løypa og ikke hoppe ut.

Jeg kjenner en som ikke vil løpe halvmaraton før hun vet hun kan løpe på under to timer. Mens hun trener seg opp, uten å tørre å stille til start har jeg allerede løpt fire.

Fordi det er mye styrke i det å bestemme seg for noe, jakte på det, og gå for det. Selv når alle andre løper forbi.

16 kommentarer:

  1. Yesss!
    Jeg kjenner også ei som ikke vil før hun vet hun kommer under 1t på mila. Det går an å la være å sette på seg nummer sier jeg da. Ikke noe regel som sier man må være med i løp, selv om det er moro, og jeg stadig prøve å psyke meg selv opp til å løpe mindre løp enn de digre der ingen ser deg.
    , også pepper jeg meg allti selv med at det er mye verre for oss som bruker litt tid på komme til mål enn de som fullfører på halvannen time, pepp, pepp!!

    Angående de 2 timene. Jeg har ei sperre. Til tross for at jeg egentlig burde klart det, basert på tid på langturer, 10km osv - har jeg store barrierer. Man er fæl til å ødelegge for seg selv!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sant! Det må være lov å jogge en lyktestolpe og gå den neste. Eller løpe rundt i nabolaget og mila på 1.02. Altså, ja, det må det. Det er også lov å delta på løp uten å være perfekt. Heldigvis. De små er skumlest!

      Har du en 2 timer-sperre? Hm. Stemmer det at du ikke har vært under? For det var jeg helt bombesikker på at du har vært. Eller har du en sperre på å trene lengre enn det? Eller, har jeg tatt feil?

      Slett
    2. Nei, aldri vært under. Nå har jeg kun løpt 3stk, med år imellom, men jeg føler likevel på meg at den grensa er en mur. Beste tid er 2.03, det var i 2011 og langt over evne. Løp den gang den siste tiern raskere enn pers og må ha vært i en psyk transe. I etterkant har det alltid kommet ting i veien. Så langt i år, gangsår og sol. I 2013 da jeg løp det maratonet trente jeg så langt og tregt at de tok et år før jeg fikk fart på beina igjen. Og på forrige forsøk i 2014, løsnet jeg skolissene og mistet tåneglene. NÅr det er sagt var jeg også i dårlig form, hadde ikke kommet under uansett sko. Men kanskje iår. Jeg har en tanke om et alvorlig forsøk under årets OM. Må bare begynne med litt lengre turer, sette igjen hunden hjemme, og få opp farten. Den innerste kjernesannheten er vel at jeg er lat og trives best i komfortsona, mangler evnene til å presse meg og løper kun bra på perfekte dager, altså dager da det faktisk går fort uten at man presser seg.
      Rett og slett en solskinnsløper
      (så lenge det ikke er sol -)

      Slett
    3. Jeg var helt sikker på at du hadde vært under! Og ble overraskende glad over at du ikke har det. Jeg er sikker på at du nærmer deg om du kommer deg ut av komfortsona, men jeg vet hvor vanskelig det er. Mitt beste er jo på 2.21, og jeg har prøvd fire ganger. To av de på tilnærmet identisk tid, og de to siste betydelig tregere. Men jeg trøster meg litt med at persen min faktisk er fra Bergen, der løypa egentlig er knallhard, og at de to siste ble løpt med tre ukers mellomrom.

      Samtidig ... jeg har såvidt løpt 10 km, og da ikke sammenhengende, så hvordan skal jeg være klar til september? Det er jo SÅ mye annet som skjer i livet, at løpingen blir altfor sporadisk, og det å tyne på kreftene har blitt veldig vanskelig.

      Det er lenge siden jeg har mistet noen tånegler. Heldigvis aldri under et løp.

      Slett
    4. Oslo Maraton it is.
      1.55.00. (prøver å øve på hårete mål)
      Her er det bare å kaste seg rundt.
      Har ikke meldt meg på ennå. Har du?

      Slett
    5. Yes! 1.55.00 klarer du hvis du vil, og kaster sperrene.
      Jeg har ikke meldt meg på Oslo, men har meldt meg på et løp ca to-tre uker før.

      Slett
    6. Har du satt deg noe tidsmål?

      Slett
    7. Ikke egentlig, fordi det ultimate ikke er så veldig realistisk. Men sist løp jeg på 2:35 og var pottsur hele turen (det var tomt for vann på første drikkestasjonen!), det er på en måte et mål og slå det, men herregud, det tror jeg at jeg gjør bare jeg står på startstreken og holder et passe positivt sinn gjennom løypa. Det andre målet er jo 2:20, og det er egentlig ikke realistisk tror jeg. Og så blir det jo 2:15 og alt som er bedre enn det. Ikke veldig gode mål der, altså.

      Slett
    8. Om det er gode mål eller ikke kommer bare an på den enkelte. Jeg sier da - 1.55 på meg - 2.15 på deg, og så blir vi likevel strålende fornøyd hvis vi løper på 1.59 og 2.19.
      (herregud hvor enkelt det er å være påståelig kommentarfelt)

      (hvis jeg feiger ut å melder meg på tiern, holder jeg det hemmelig -)

      Slett
    9. Håhå! Du er jammen frisk! Da sier vi det sånn.

      Slett
  2. Hei Lille-t! Den likte jeg også. Hvordan går det med din egen trening?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Det går så-som-så. Egentlig litt dårlig, med tanke på å øke distansen, men jeg har ikke falt av helt ennå. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å styrke! I går var jeg faktisk borti den landmine-tingen, for å kjenne litt på det. Kanskje jeg prøver skikkelig neste gang.

      Slett
  3. Hei
    Dette er jo akkurat som meg. Har aldri løpt under to timer. 2.20 2.13 osv. Har løpt mange. Men aldri vært fornøyd. Så slo krisen til i vinter og jeg klarte ikke å løpe, måtte bare forsøke å holde meg på beina for ungenes skyld. Nå tenker jeg at jeg hadde gitt mye for å løpe en halvmaraton igjen. Og så angrer jeg fælt på at jeg ikke nøt å kunne løpe så langt. Men nå tar jeg en dag av gangen og prøver ihvertfall å løpe 6 km tre ganger i uken. Syns det er utrolig bra!Lykke til med din halvmaraton og jeg liker så godt det du skriver. Blir også litt lei av alle perfekte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!
      Ja ikke sant, halvmaraton under to timer føles ut som noe "alle" klarer når du står midt i det selv, men når du plutselig har falt av distansen så er det helt sykt å tenke på at du noensinne har løpt så langt. Det er jo litt synd, da, at den følelsen ikke kicker inn når du krysser mållinja, men når du innser at det er en veldig lang vei å krysse den igjen.

      6 km 3 ganger i uka er jo et kjempeutgangspunkt for å trene seg opp igjen når du føler deg klar for det. Tror du at du kommer til å prøve igjen?

      Slett
  4. Å prøve igjen til høsten er et mål. Kanskje allerede i august. Ingen tidsmessig,bare å komme gjennom. Har aldri brukt sommeren på å trene målbevisst, men i år må jeg ihvertfall løpe noen lange turer. Gleder meg litt. Hvis det blir løp i august vet jeg at jeg blir veldig fornøyd om jeg krysser målinjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Høres ut som en kjempegod plan!

      Slett