søndag 12. juni 2016

Om oss

Vi lever den samme kvelden igjen. Den der jeg holder øyekontakt med han, og vi ler akkurat som før, og så spør jeg hvordan det egentlig går med han. Han som egentlig er så altfor langt borte, og som reiste for å slippe å være i nærheten av meg. Tre timer senere sitter vi begge og gråter, og det gjør så vondt som bare akkurat dette gjør vondt.

Jeg sier det han en gang sa; at hvis det er sånn det skal være, så går det ikke. Det blir for slitsomt, det blir for mye, det blir altfor vondt. Og jeg aner ikke om jeg mener det.

Jeg får ikke sove når jeg legger meg, for det begynner allerede å bli lyst. Våkner to timer senere og lurer på om jeg skal stå opp. Sover fem timer til og jeg har ikke sovet til så langt ut på dagen på mange år. Våkner og er ikke sulten, vil ikke opp av senga, men står opp likevel. Spiser litt likevel.

Det er den sviende følelsen i halsen rett før jeg begynner å gråte.

Denne gangen fordi jeg tror jeg slipper taket.

4 kommentarer: