onsdag 15. juni 2016

Om spirene

I februar puttet jeg alle paprikafrøene fra taco-paprikaen i en bitteliten potte med jord. Jeg satte den i vinduskarmen og vannet den. På internett stod det at det holdt med to frø i hver potte, men noe inne i meg var redd for at det ikke skulle spire.

Og det gjorde det heller ikke. Ikke første uka, og ikke andre. Jeg følte meg litt håpløs som vannet potta med jord, som om jeg pleide noe som ikke levde. Og det var jo akkurat det jeg gjorde, men kanskje spesielt på helt andre områder i livet.Internett fortalte meg at det kom til å spire etter ca to uker, men det tok nesten to uker til.

Plutselig så spiret det. Jeg hadde flyttet den bittelille krukka fra vinduskarmen og dekt den til foran radiatoren, men jeg vet ikke om det var det som gjorde utslaget, eller om det handlet om tålmodighet. Jeg kan ikke så mye om planter, sånn egentlig.

Det var minst femten små spirer i den bittelille krukka, og noe inne i meg skalv av glede når jeg så det. Endelig får jeg noe til, var det kanskje jeg følte. Eller så var det noe av den samme barnslige gleden som jeg opplevde når jeg var åtte og lirket et paprikafrø oppi potteplanten til mamma. Den spiret den også.

Etterhvert måtte jeg luke bort de fleste, for selv jeg forsto at sånn kunne de ikke leve. Så jeg måtte kaste noen av paprika-barna mine, og til slutt sto jeg igjen med tre. Nå bor de i hver sin litt større potte, og en av de har allerede to tendenser til blomster. Jeg har sluttet å sjekke på internett hva som er vanlig og hvordan det faktisk skal bli paprika av det, men det gjør egentlig ingenting.

Jeg har sett at det av og til virker, å pleie det som ligger gjemt under jorden, at det av og til blir spirer av slikt.

2 kommentarer: