onsdag 22. juni 2016

Overskuddsløping

Jeg har tatt litt av i juni. Det føles i hvert fall slik akkurat nå, når jeg har løpt både mandag, tirsdag og onsdag. Jeg klarte nemlig ikke å gjennomføre mandagsturen helt sånn som planlagt, så jeg hadde litt å ta igjen i dag følte jeg. Litt bonus-løping liksom.

Bonus-løping er pur overskuddsløping. Det vil si at jeg har lov å snu når som helst. Lov til å ombestemme meg å bare rusle rundt. Lov til å stoppe og kjøpe en is og å legge meg ned i gresset og se på himmelen. Derfor er det kanskje litt overraskende at jeg valgte å løpe superbratte motbakke-intervaller.

Egentlig ikke. For jeg fikk lov til å gi meg når som helst, og det skulle ikke så mye til før jeg kjente melkesyra i lårene. Og det kan jo være litt digg innimellom.

Det ble en kamp mot psyken, selvfølgelig, og det har jeg så innmari godt av. Jeg ble overrasket over min egen evne til å fortsette, og på andre forsøk klarte jeg å løpe helt opp den lange, bratte bakken, og fortsette litt videre. Fremgang!

Jeg løp litt seinere på kvelden enn til vanlig, for jeg har fått plass til to middagslurer tidligere i dag. Når jeg seiget meg opp bakkene stod solstrålene gjennom bladene på treene. Litt varmere i noen drag, og litt kjøligere i skyggen.

Jeg fulgte med på at pulsen gikk i taket, men jeg fortalte meg selv at selv om syra kom krypende, så hadde hodet det bra. Følelsen av å fortsette er bedre enn følelsen i det beina stopper opp og hjertet prøver å finne igjen seg selv.

Hver gang jeg nådde toppen løftet jeg hendene i været. Det er viktig å feire alle små seire, tenkte jeg, og var glad for at det var ingen i nærheten. Etter jeg hadde stoppet pulsklokka og jeg var på vei ned igjen, stoppet jeg ved en stor stein. Jeg klatret opp og stod der og så utover.

Og det var det, på den store steinen, at jeg bestemte meg for at jeg måtte skrive om overskuddsløpinga. For den handler ikke om motbakkene og syra og pulsen og repitisjonene. Den handler om sola og skyggene og følelsen i hodet. Det er den samme følelsen som å gå hjem fra byen etter at sola har stått opp. Samme følelsen som å sitte i gresset rundt en engangsgrill som begynner å bli kald. Samme følelsen som å sitte på Fløyen og spise solo-is og se på cruise-turistene. Det er den der overveldende følelsen av at livet er noe som er verdt å kjempe seg gjennom. En bitteliten dråpe med lykke som gjør alt det andre verdt det.

8 kommentarer:

  1. Deilig å lese dette, jeg unner deg å kjenne på løpelykken. Det er noe med det å ikke være nødt, men bare gi seg selv lov til å kjenne etter. Den tanken på at man kan stoppe når som helst, kan av og til virke veldig positivt på ei hardøkt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det gjør skikkelig godt å få lov til å kjenne på det som er utelukkende positivt innimellom også. Ser at du har hatt en lignende opplevelse denne uka. Score!

      Slett
  2. Jeg bare lurer på: Løper du egentlig fordi du synes det er morsomt og bra? Det virker som du sliter med motivasjonen ved enhver løpetur, og at alle turer er tunge. Det finnes jo (heldigvis!) andre aktiviteter enn å dunke rundt i joggesko, som kanskje ville vært bedre for deg. Ingen skal behøve å gjøre noe man ikke ønsker, i hvert fall ikke på egen fritid!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Jeg ble litt satt ut av denne kommentaren skal jeg være helt ærlig. På en måte litt såret, overraskende nok, men det var nok fordi du traff en nerve jeg ikke visste jeg hadde.

      Jeg er 100% enig i at ingen burde gjøre ting de ikke ønsker på fritiden, og jeg er klar over at det er mange alternativer. MEN, jeg liker faktisk oppriktig å løpe.

      Jeg synes det er veldig trist at jeg ikke har klart å formidle det bedre. Jeg synes definitivt ikke at alle turer er tunge. Men noen er det, noen for hodet og noen for beina. Ofte er det de turene som er tyngst for beina som er best for hodet.

      Slett
    2. Huff, det var ikke meningen å såre deg. Det lyser liksom så veldig av alt du skriver at du egentlig ikke har lyst til å løpe. Det virker ikke som du jogger/løper hver kilometer med glede, men snarere at det er noe du _må_ gjøre, kanskje for forventningene sin del. Det at andre skal se på deg på en viss måte, eller noe. Jeg tenkte bare å understreke at du ikke må, om du innerst inne ikke vil. En venninne jogget i sikkert ti år og hatet hvert skritt. Løsningen var å gå turer, samt å danse, noe hun lever langt bedre med.

      Uansett, hvis du faktisk har glede av løpingen er det bare å stå på! Hvis ikke, finnes det andre muligheter:)

      Slett
    3. Jeg synes det er synd at det er sånn du opplever det og leser innleggene mine. Om det lyser veldig av alt jeg skriver at jeg egentlig ikke har lyst til å løpe så har jeg definitivt bommet.

      Slett
  3. Jeg oppfatter det ikke som om du lyser av ikke-løpelyst. Absolutt ikke. Tvert imot veldig gjenkjennelig og identifisertbart om løpeglede.

    Løping er tross alt et slit det meste av tiden, kanskje er dette avhengig av nivå, men for meg personlig, veies dette opp av etterpåfølelsen og mestringen de gangene ting flyter og man får til. Når man blir i bedre form, løper opp bakken, setter pers, slenger seg på sofaen, etc etc etc. Jeg elsker å løpe, men store deler av tiden er det et herk -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, du skulle bare visst hvor glad jeg er for å høre akkurat det. Jeg løpte rundt i dag og tenkte "er det noe jeg ikke har fått med meg, synes folk at dette er gøy hele tiden?" For i dag var det egentlig bare gøy i de slake nedoverbakkene, og når jeg løpte sikksakk forbi japanere på bryggen. Men det var gøy nok for meg.

      Slett