søndag 19. juni 2016

R.I.P. Feminism

Jeg vet at alle som leser bloggen min er oppegående og ressurssterke mennesker. Det er kanskje det eneste jeg vet at gjelder for hver enkelt av dere. At dere holder ut å lese veldig mye tekst, uten å se veldig mange bilder. Jeg vil at dere skal huske på det, at dere er en privilegert gjeng, at selv om dere kanskje tenker dere om litt for mye litt for ofte, så er dere nok over gjennomsnittlig reflekterte.

Sånn sett er det litt dumt å skrive akkurat dette innlegget til dere, for dere vet alt jeg kommer til å skrive fra før. Jeg er ganske sikker på at hver enkelt av dere har tenkt på alt det her før. Likevel har jeg troen på at dere er sånne som også tenker at det er viktig å gjenta det her, igjen og igjen og igjen.

Så her kommer det. Igjen.

En liste over alt som gjør at jeg er hverdagsfeminist og rister på hodet hver gang noen påstår at kvinner og menn er helt likestilte, og at det eneste som skiller oss er biologien og den medfødte interessen til kvinner for å tilfredsstille.

Alle punktene på listen er ting jeg har erfart selv, som betyr to ting: 1) Det er ikke basert på forskning 2) Dette er ting som én gjennomsnittsperson (som ikke er sint på menn) har opplevd.

i. Jeg har tatt busstoppet ett stopp ekstra etter at en mann som ble pågående i løpet av bussturen gikk av på det stoppet som var nærmest hjemmet mitt. Fordi jeg var oppriktig redd for at han skulle finne ut hvor jeg bodde.

ii. Jeg har blitt spurt av en mannlig professor om jeg har slanket meg, fordi "jeg ikke vugger lenger når jeg går".

iii. Jeg har blitt fortalt av eksaminator i fysikk på mastergradsnivå at "jeg visste ikke at du var så smart", etter jeg fikk en B på en eksamen jeg bestemt mener jeg fortjente A i.

iv. Det blir forventet at jeg skriver møtereferater i avdelingsmøtene selv om det ikke er en del av de formelle arbeidsoppgavene mine.

v. Jeg har med vilje unngått å ta på meg de klassiske "dameoppgavene" når jobben arrangerer fest, så jeg har ikke baket kake, ordnet mat eller lokale ... og heller sett at de andre kvinnene har ordnet opp.

vi. Jeg blir oppriktig provosert når jeg leser "jenter" som antonym til "menn". Spesielt i den saken her.

vii. Jeg har observert at menn oftere setter kaffekoppen oppå vaskemaskinen, og at kvinner oftere putter andres kopper inn i oppvaskmaskinen. Uavhengig av karrierenivå og egentlige arbeidsoppgaver.

viii. Jeg har vært på møter der det har blitt sagt "unnskyld, men nå blir det litt teknisk her" til meg, av en mann som sikkert ikke helt forstod at jeg faktisk forstår "litt teknisk" etter seks år på matnat.

ix. Jeg har blitt spurt av taxisjåføren om jeg er alene hjemme.

Heldigvis vet jeg at jeg er heldig, at listen min er kort. Jeg er en av dem som har utdannet meg og arbeider innenfor et mannsdominert yrke. Jeg har ingen barn. Jeg har sluppet å ta de "valgene" som gjør at man stiller litt svakere enn menn i en karrieresituasjon. Jeg har aldri blitt overfalt, eller voldtatt av en venn. Likevel er jeg redd for å gå hjem alene, jeg er redd for å ta buss, og jeg er redd for å ta taxi.

Jeg vil bare si det enda en gang, det alle allrede vet. At selv vi som ikke egentlig kan klage har en haug med historier som menn ikke vil lytte til.

14 kommentarer:

  1. Kjemp på! Interessant at du tenker på andre ting enn meg - kanskje fordi du jobber i et mer mannsdominert miljø. Jeg tenker på han som snudde seg mot meg da han gikk forbi meg på konsert og strøk fingeren sin sakte nedover magen min mens han så meg i øynene. Jeg tenker på all tiden jeg sløser bort på å sminke meg og finne ut hva jeg skal ha på meg som gjør at jeg orker å ta færre beslutninger resten av dagen. Jeg tenker på familiemedlemmer som spør meg i selskaper om jeg ikke er sammen med noen og sender babyen min vei så jeg kan "øve meg" selv om broren min er tre år eldre og dessuten den av oss som faktisk har et brennende ønske om å få barn. Blant annet. Vi får gjøre vårt best for at samfunnet skal bli bedre og mer likestilt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror jeg er heldig som ikke har historier om han på konsert. I et av utkastene til dette innlegget har jeg skrevet om samtalen med hun professoren som ikke går i rosa fordi for å bli tatt seriøst bør hun helst være gammel, ha briller og skjegg. (Og det ligger jo litt mellom linjene i det å ha skjegg, da). Jeg prøver å følge samme kleskode som de andre på avdelingen min, men det kan bli litt for casual innimelom, men jeg eksperimenterer med/uten sminke, med/uten briller og med/uten skjørt, uten at jeg har funnet ut noe lurt ennå.

      Det med barn er det vanskeligste i likestillingsperspektiv synes jeg. Jeg tror det er en av de viktigste grunnene til at få kvinner fortsetter med phd, og jeg tror det implisitt har vært en av grunnene til at jeg ikke gjorde det. Faktisk.

      Slett
  2. Alltid godt å lese at det er flere som er bevisste på alle disse små tingene, som til sammen ikke bare er småtteri! Kjenner meg igjen i 4, 5 og 7 i arbeidslivet. Jeg gremmes fortsatt litt over at jeg på forrige barnehagedugnad ikke torde å snekre platting (sammen med mennene…), i steden for å rake løv. Hadde mye mer lyst å snekre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er så vanvittig provoserende når en legger merke til alt!

      En smart dame i den første jobben min sa at det er viktig å være bevisst på hva som er dine arbeidsoppgaver, og tenke "blir jeg forfremmet av å gjøre dette?" når du helt selvsagt tar på deg en oppgave du blir spurt om å gjøre. Det er oftere lettere å be en dame om å bake kake siden "hun sikkert skal hjem og bake uansett" enn han mannen i dress som ikke har tid til å putte koppen sin i oppvaskmaskinen. Og det er oftere han som får forfremmelsen. AAAAAAA!

      Slett
  3. "vi. Jeg blir oppriktig provosert når jeg leser "jenter" som antonym til "menn"." JA. så innmari!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ingenting i mot å være jente så lenge gutter blir omtalt som gutter. Og så kan jeg være kvinne når menn er menn. (Så en tilsvarende sak på en nettavis der de hadde brukt "ung jente" om en "ung kvinne", men det ble heldigvis raskt rettet).

      Slett
  4. Den artikkelen, T! DEN ARTIKKELEN! JEG FLIPPER

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du fikk ut frustrasjonen på en konstruktiv måte.

      Slett
  5. ENIG ENIG ENIG!

    Jeg ble en gang ommtalt som hun som "sitter i hjørnekontoret og lakker neglene" av en mannlig kollega. Han skulle bare visst hvor mye av arbeidsdagen min jeg brukte på og rette opp feil som han hadde gjort...

    SvarSlett
    Svar
    1. DET er ikke lov. Det er iallfall godt over min strek.

      Har du lakket neglene på jobb, forresten? Eller var det sagt som en person-karakteristikk?

      Slett
  6. Personlig synes jeg at ei jente skal være feminine, og alt annet - avviket i psyken.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes de aller fleste kvinner er feminine, nesten per definisjon. Jeg mener heller ikke at det er noen motsetning mellom det å være feminin og å være smart, selv om jeg erfarer at det er lettere å bli tatt alvorlig i blå skjorte enn i en svart kjole. For meg er det heller ingen motsetning mellom det å være feminin og det å være feminist.

      Hva tenker du?

      Slett
  7. Jeg har aldri lakket negler på jobb. Han sa det for å være morsom, og indirekte at min jobb ikke er så viktig som hans. Jeg lo ikke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ingenting å le av! Splitter pine!
      Helt seriøst.

      Jeg tenkte jeg måtte spørre, sånn siden hvis du har lakkert neglene på jobb så fortjener du kanskje et lite kallenavn pga det, men det er ikke noe du fortjener på grunnlag av kjønnet ditt.

      Slett