tirsdag 14. juni 2016

Sperrene

Jeg jobber mot sperrene og tøyer de litt lenger for hver gang. Jeg jobber mot meg selv som foreslår at det hadde vært best å få til alt nå med en gang. Musesteg, tenker jeg, skynde seg langsomt. En fot foran den neste. Det er det det handler om. Om å gjennomføre, litt hver gang. Ikke bare de dagene alt er på topp, men også de dagene da alt er litt dritt. Det gjør ingenting om langturen blir 10 minutter jogging og fem minutter gåing, på repeat, repeat, repeat. Det gjør mer om den ikke blir noe av.

Jeg skal løpe fartslek, 3 minutter raskere enn de neste 2, og selv om jeg legger lista lavt så må jeg justere underveis. Det blir en slags intervall-greie og det er kanskje definisjonen på lapskaus. Det er fjerde dagen på rad jeg har tatt på meg joggeskoene, og jeg sier det er greit. Lapskaus er lov, alt er lov.

En på jobb forteller at NTNU har forsket på hva som er den mest effektive treningsformen. Han er tykk og har skiva full av rekesalat og har ikke løpt siden ungdomsskolen, det er jeg sikker på. Jeg sier ingenting, vet at han sikkert snakker om fire ganger fire, og jeg tenker at det aller mest effektive er det som får deg opp av sofaen, det som ikke gjør noe om det tar en time i stedet for sju minutter på stua. Sier ingenting, og løper lapskaus når jeg kommer hjem.

Nå skal jeg ha to dager uten å løpe en meter, før jeg skal finne på noe lurt på fredag igjen. Det handler om å forsette, finne flyten og slutte å lete etter den hver gang jeg ikke finner den. Bare en fot foran den neste.

2 kommentarer:

  1. Det er nettopp det - det hjelper ingenting om 4x4 er "den fysiologisk beste treningsmetoden" hvis ingen gjennomfører den! Da har man glemt å ta høyde for en viktig variabel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er akkurat det jeg mener! Hvis noen tvinger meg inn i noe som helst så er det ganske sannsynlig at jeg gir opp. Kanskje ikke akkurat når programmet varer, men etterpå, når jeg liksom skal fortsette.

      Slett