fredag 22. juli 2016

22

I dag sitter gråten i halsen. Den svir, nesten etser. Tårene sitter løst som regndråpene på bladene utenfor. De faller og blandes med alt det andre våte. Hver tåre en liten dråpe.

Til slutt så renner det over.

I dag kjenner jeg på sårheten. I stemmene og i savnet. Jeg er bare en rose i rosetoget. To skuldre mot to skuldre.

Jeg er ikke en av dem som har så mye å si. Jeg er en av dem som satt paralysert foran tv-en, mens jeg så regnet treffe vannet utenfor. Tunge regndråper. Jeg husker at pappa kommenterte at det er tyngre å svømme i ferskvann enn saltvann, og at jeg brukte resten av sommeren på øve på å svømme. På å tråkke i den gjørmete delen av bunnen, og puste og ha hodet under mens jeg svømte.

Jeg var en av dem som ikke visste at jeg var en av dem som savnet. Ikke før navnet hans var en del av en altfor lang liste. Og jeg er bare et navn på en altfor lang liste av mennesker som i større eller mye mindre grad ble indirekte truffet.

Det regner nå, slik som det regnet da. Alle dråpene fyller alle havene, og han jeg savner kom aldri til vannet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar