lørdag 9. juli 2016

Om fremgang

Det er litt skummelt å snakke høyt om fremgang, for akademikeren i meg er usikker på om den er signifikant. Derfor skal jeg ikke snakke om tallene nå, om hastigheten og lengden og den viktige og målbare fremgangen. Den fremgangen som teller når det er snakk om å slå sin egen personlige rekord. Nei, jeg kommer ikke til å si noe om den.

Jeg kjente på den ikke-målbare fremgangen i dag. Den som jeg bare kjente var der når jeg var på vei opp en altfor bratt og altfor seig bakke og jeg ikke gav opp. Da tenkte jeg at jeg ikke hadde kommet meg opp for et år siden. Jeg hadde kanskje ikke prøvd en gang, og i dag kom jeg opp, og jeg fortsatte.

Det handler ikke bare om bakkene. Det handler om at jeg tar på meg joggeskoene selv om lårene kjennes seige. At jeg kjenner etter hvordan jeg beveger armene og plasserer beina, og at jeg ikke alltid rekker å vaske favoritt-løpeshortsen før jeg har tenkt til å løpe igjen.

Det er en sånn type fremgang som er vanskelig å måle, og man merker ikke marginene. Jeg vet egentlig ikke helt om jeg er sterkere mentalt nå enn i februar, eller om det bare føles bedre fordi jeg har det bedre. Likevel, når jeg leter ti år tilbake i hodet mitt, så ser jeg at fremgangen er markant. 

Jeg var hun som løp tre-tusen-meter på trettifire minutter på ungdomsskolen. Jeg var hun som kom så sent i mål at hun ikke fikk bli med på fotballen etterpå. På videregående ble jeg slått av hun med astma. Jeg var hun som ikke eide en eneste sports-bh og som følte at svette var synonymt med å være sliten.

Derfor vet jeg at jeg har hatt fremgang, og helt enormt mye av det. Det er fremgang for meg å si ja når noen spør om jeg vil bli med på en joggetur. Det er fremgang at noen andre får styre farten og distansen og om vi plutselig skal gå eller spurte. Aller helst vil jeg ha all kontrollen selv.

Jeg føler meg fortsatt ikke trygg på distansen halvmaraton. Forhåpentligvis tøyer jeg distansestrikken opp i 15-17 km i løpet av juli, da føler jeg at jeg er i rute på ordentlig. Det jeg derimot føler meg helt trygg på er fremgangen. Jeg kjenner det i hele meg nå, at det er mulig, at det nesten er slik at jeg kan løpe 21 km på viljen alene.

Det har jeg ingen planer om å gjøre. Jeg ønsker å gjøre det som trengs, slik at jeg når målene jeg har satt meg, og slik at jeg i september igjen kan skrive om fremgangen og om hvor utrolig jeg synes det er å kjenne at jeg blir bedre.

2 kommentarer:

  1. Så fint å lese. Det er vel det beste med å legge ned regelmessig innsats i noe - den fremgangen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den er veldig fin å kjenne på. I kombinasjon med de fine øyeblikkene man kan oppleve underveis så blir det skikkelig bra.

      Slett