søndag 7. august 2016

En pinne for Hemsedal, en pinne for landet

I går var jeg på en fest. En helt vanlig bursdagsfest med studenter og folk i tjueåra med fast jobb. En fest med kaker og potetgull og øl og vin og bursdagssang. En fest der vi snakket om Pokémon Go og masterstudier og regnværet over Bergen. Nesten sånn det alltid pleier å være, bortsett fra den samtalen i det ene hjørnet. Den samtalen der tre unge menn snakker om Hemsedal, om voldtekt, og om hvordan en sak har tatt helt av når det er "helt klart at hun har vært et sted hun ikke burde ha vært". De snakket om name dropping av de virkelige ofrene, mennene. 

Det er lenge siden jeg har kjent hver eneste muskel i kroppen stramme seg så hardt på grunn av det noen har sagt. Heldigvis og selvfølgelig ble ikke de tre mennene på denne festen sittende alene med samtalen sin, det var ikke bare jeg som kjente musklene mine knyte seg og magen vrenge seg. 

Det finnes nok som er skrevet om saken, og dommen er lett tilgjengelig for de som vil lese selv. Jeg hadde ikke tenkt til å skrive noe om det, om akkurat denne saken, selv om den river i rettferdighetfølelsen i meg, den river i rettssikkerheten og den river i den tryggheten vi burde ha. Men jeg ble ikke ordentlig skremt før jeg hørte disse tre unge mennene sitte på en fest og si "stakkars menn som har fått livene sine ødelagt".

Senere på kvelden stod jeg sammen med en venninne i en bakgård og snakket om tryggheten.

Jeg vil ikke gå hjem alene, for det er uansvarlig. Selv om jeg bare har drukket to øl og har på meg bukse så er det min feil om noe skulle skje. Kvinner skal jo ikke gå alene etter det har blitt mørkt.

Jeg vil ikke ta taxi, for hun vi kjenner ble jo voldtatt av en sjåfør. (Og selv om jeg alltid har følt at taxier er tryggest likevel, så endret det seg den gangen sjåføren spurte meg om jeg bodde alene når vi stod parkert utenfor der jeg bodde).

Jeg vil ikke bli med på nachspiel, for det er jo der det oftest skjer.

Jeg vil ikke bli fulgt hjem, selv ikke av en kompis. For det var jo den gangen, da han hentet meg og ble med inn, han som var bestevennen min. Og det var midt på dagen og det var med kofferten min og jeg var endelig kommet hjem til sommeren. To meter av han la meg i bakken og han la seg oppå og nektet å slippe før jeg ga han et kyss. Når jeg nektet og nektet og han slapp så sa han at det var jo bare på tull.  

Jeg tror ikke at alle menn er skumle. Jeg vet at det er ganske få som står for de overgrepene som skjer. Jeg vet at overgrep ikke er det samme som anger, og jeg vet at terskelen allerede er høy for å melde i fra. 

Jeg skulle bare ønske at flere menn forstod hvor vanskelig det er å vite hva som er det riktige valget akkurat denne dagen, for å unngå å sette seg selv i en farlig situasjon, unngå å ikke bli hørt om noe skulle skje fordi du selv satte deg i en farlig situasjon.

For jeg vet ikke lenger, hva som egentlig er trygt. 

2 kommentarer:

  1. Jeg har så lyst til å brenne alt, samtidig som jeg har lyst til å gå og legge meg og bare bli der.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig. Det føles så veldig håpløst.

      Slett