mandag 29. august 2016

Siste uka før løp - "man trenger ikke å vite hvor man skal - bare at man skal komme dit"

Dette er ikke en "how to"-guide fylt med gode tips til hvordan du kan være best mulig forberedt til et løp. Hva du skal spise, hvilke økter du skal løpe eller hvordan du skal hvile.

Det her er tross alt min blogg, og det er en veldig uperfekt blogg. For hver økt jeg logger er det stort sett en som blir skjøvet litt på til den forsvinner. Det er ikke helt ideelt å tenke på sånn en uke før det som skal bli mitt femte halvmaraton, så jeg vil heller mimre litt tilbake.

Hvor begynner jeg? Kanskje med at jeg har gjort et helhjertet forsøk på å fylle en tom termos.
I februar opplevde jeg å stivne veldig i leggene, det har jeg egentlig glemt litt nå, men jeg er glad jeg kom over det. I februar kjøpte jeg meg også nye joggesko, og jeg blogget om et nederlag. Jeg skrev også noe av det som har klart å definere meg siden:
Det er fortsatt mye vanskelig, og det kommer det til å fortsette å være en stund til. Målet må være å få all denne tiden der livet kjennes så voldsomt på pause, til å være tiden der jeg klatrer noen steg på stigen. Der jeg kan bruke litt av tiden jeg har til overs på å gjøre kloke valg og løpe nok til å kunne svare at det som gjør meg glad er løpingen - og den gjør jeg litt av hver dag.
I mars løp jeg med minus på løpekontoen, i tillegg til å minne meg selv på at det er viktig å gå i sine egne sko. Mars handlet i grunn veldig, veldig mye om kjærlighetssorgen, og da kjenner jeg at jeg har det mye bedre nå. Heldigvis hadde jeg en skikkelig bra løpetur også. I april gikk jeg og tenkte på fjellet, Jeg tenkte noen siste tanker før staffeten, og ikke minst, jeg meldte meg på det her halvmaratonet og satte noen mål. Jeg skrev også noe som er akkurat sånn jeg føler det nå:
Det er den litt vonde foten når du endelig bestemmer deg for å jogge rolig en kort tur. Den som går over med en gang du har tatt av joggeskoene, og blir erstattet med en gryende forkjølelse når du kommer ut av dusjen.
I mai skrev jeg litt om treigeklubben og drømmen min om å ikke være medlem der lengre. Det var også ca på denne tiden at ting begynte å bli litt behagelig igjen. Jeg øvde på å trene psyken ved å gå på fjellturer der andre bestemte sted og tempo. Jeg var fornøyd med at nyttårsforsettet fortsatt holdt (det gjør det fortsatt), og at hverdagsjogging var en del av livet mitt.

I juni begynte jeg for alvor å slippe taket på kjærlighetssorgen og sperrene. Jeg skrev om overskuddsløping og etter å ha løpt bakkeintervaller skrev jeg noe jeg trenger å bli minnet på:
 Det er den der overveldende følelsen av at livet er noe som er verdt å kjempe seg gjennom.
Jeg brukte også tid på å forsvare meg selv som løper, og plutselig var juni forbi.

I juli løp jeg mye mer enn på lenge, og påsto at jeg nesten kan løpe halvmaraton på viljen alene. Akkurat det får vel tiden vise. Midt i alle de gode løpeturene så sa jeg plutselig nei selv om jeg hadde kommet meg over dørstokkmila. Det ble likevel nesten 90 km totalt i juli på meg.

August har vært en måned med dalende motivasjon, noe som kommer frem her og her, men heldigvis med noen oppturer også, ikke minst er jeg glad for å ha reflektert over hva jeg liker med løping som ikke har med løping å gjøre og hvor fornøyd jeg egentlig har vært med veien mot målet.

Så hvordan har jeg det nå en uke før løpet?
Jeg er pissnervøs og føler meg fullstendig utrent. Litt usikker på om jeg har løpt noe i det hele tatt faktisk. Da er det fint å se tilbake, se at jeg har tenkt lure tanker og hatt en for meg jevn fremgang både når det kommer til antall økter, lengde og ikke minst glede. Det aller fineste for meg er å kjenne på hvor viktig det her har vært for meg, og hvordan jeg egentlig har kommet til mål bare ved å stille på startstreken.

6 kommentarer:

  1. Hvor skal du løpe halvmaraton? På lørdag skal jeg løpe 10 km ifbm Trondheim maraton. Jeg føler meg ikke utrent, men gruer meg til at det kommer til å bli vondt. Og til skuffelsen hvis jeg ikke klarer å løpe så fort som jeg håper. Samtidig gleder jeg meg til å gi alt jeg har!
    Jeg håper uansett at du får en fin løpsopplevelse!

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    2. Forventningene og drømmene om å løpe fortere øker i takt med innsatsen, dessverre, hehe.

      Det er viktig at man av og til gjør ting, selv om ikke alle forberedelser har vært perfekt, tror jeg. Det er en seier å bare tørre å gjøre ting. Og etter det jeg har skjønt og lest, er du kanskje bedre mentalt forberedt enn du har vært på lenge. Lykke til!

      Slett
    3. Ja, er ikke det rart? (Nei, det er jo egentlig ikke det).

      Tusen takk. Jeg vet at jeg skal komme meg gjennom løypa, og håper det blir litt hyggeligere enn sist jeg løp det løpet. Det var fælt, men da hadde jeg trent minst 3x så mye som denne gangen. (Og nå har jeg blitt litt forkjøla).

      Jeg valgte å fjerne den kommentaren over, fordi jeg liker å holde fast i anonymiteten min, og vil heller legge ut hva tiden på løpet blir, enn hvor jeg har løpt.

      Slett
    4. Gleder meg til å høre hvordan det går! Har forståelse for at du ønsker å beholde anonymiteten. Jeg liker også å holde bloggen litt utenfor resten av livet, men det er nok lett å finne meg om man vil.

      Slett
    5. Jeg gleder meg til å finne ut hvordan det går. Det er litt deilig å ikke ha noen urealistiske forhåpninger, men jammen ganske skremmende også. Hvor lang tid kommer det til å ta før jeg finner meg en grøft? Ca to timer tipper jeg, for det er så lenge jeg har øvd på å løpe sammenhengende. Får vel fullføre før det da? I wish.

      Ja, samme her. Jeg deler såpass mye av livet mitt at de som kjenner meg vet det nok med en gang om de hadde lest noen innlegg, og de som kjenner meg litt hadde nok hatt en anelse og klart og resonnert seg frem, og de som ikke vet hvem jeg er har jeg et blandet forhold til. Så da beskytter jeg litt.

      Slett