fredag 19. august 2016

Veien mot målet

... Målet er veien, osv.

Jeg løp x km på mandag. På x km brukte jeg y minutter. (Det er vel ikke sunt for dere å vite faktisk hvor langt og raskt jeg løp?). (Ikke si det til noen: x = 15 og y = 120). Altså, det gjør meg akkurat litt bekymret for målet om å løpe et behagelig (eller raskt) halvmaraton om to uker og to dager. Jeg får faktisk akkurat litt vondt i magen når jeg tenker på det. For det er jo fryktelig langt, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke egentlig har gjort nok. Nå er det nesten ikke tid til et skippertak heller.

Så kommer jeg på at det er litt sånn det føles. Den der lille løpsredselen og prestasjonsangsten som kommer snikende når det er for sent å snu og for sent å trene på seg trygghet.

Jeg kommer til å stå på startstreken. Jeg skal over mållinja. Og alt det som skjer mellom der orker jeg ikke tenke for mye på.

Det jeg heller tenker mye på er:
1. Jeg er ganske heldig som løper. Jeg tenker ekstra over det når jeg løper kloss forbi Haraldsplass sykehus og folk i rullestol sitter røykende i røykehytta. Da føler jeg meg i overkant privilegert. Jeg er egentlig ganske fornøyd med det å i det hele tatt ikke ha en mild forkjølelse som tetter neseborene, og enda mer takknemlig for at føttene og resten av kroppen har holdt ut den belastningen jeg har påført den.

2. Jeg er ganske heldig som har mulighet til å løpe nesten når jeg vil og hvor jeg vil og at det som oftest stopper meg er at jeg skal gjøre noe jeg synes er gøyere. Andre ganger er jeg bare lat. Ganske ofte er jeg og joggeskoene et helt annet sted enn det jeg trodde når jeg først tok de på.

3. Jeg er ganske awesome som plutselig er sur når jeg ikke løper x km raskt nok, når det ikke er lenge siden jeg syntes 2 km (eller 0,2) var mer enn nok. Det er ganske kult å være på en oppadgående kurve, og føle at om det der halvmaratonet bare var om tre måneder, DA ... For om tre måneder er det kanskje et nytt, eller om et år, eller ti år. Jeg er på vei.

4. Jeg er faktisk latterlig fornøyd med at jeg har klart å pushe både fart og distanse (bare ikke samtidig), og jeg er stolt av de bittesmå turene jeg har lirket inn de dagene jeg egentlig ikke hadde tid.

På et punkt lovte jeg meg selv å ikke bli opphengt i følelsen av å egentlig ikke være bra nok til å løpe. Det er ikke alltid like kult å skrive om løping, siden det ikke alltid føles som jeg løper (ganske ofte lunter og loffer jeg). Det kan være skikkelig skummelt å stå med startnummeret og se at alle andre ser ut som de løper. Heldigvis er løping og løp både en idrett der folk konkurrerer mot hverandre, men også en aktivitet hvor det er lov å bare kjempe mot seg selv. Både med tanke på tider og rekorder, men også den stemmen i hodet som forteller meg at det er best å finne en grøft. Det er ikke mange andre steder hvor de aller beste kan konkurrere med de aller dårligste og det er greit. Det gjelder bare å følge de spillereglene som gjelder, og å innse sine egne svakheter, men hei, det har vel aldri vært et problem?

Jeg identifiserer meg med alle som blir anpustne ved å gå opp en trapp og som heller graver seg ned under dyna enn å gå å hente posten i regnvær. Jeg identifiserer meg også med de som snakker om joggesko og analyserer høydeprofiler og som liker min/km bedre enn km/t.

Egentlig handler det bare om en ting, og det er noe alle klarer uansett nivå:
Å komme seg ut, og sette en fot foran den andre.
Plutselig så er du i mål, og da ser du at hver målstrek er en ny startstrek.

2 kommentarer: