lørdag 24. september 2016

Accidental Courtesy

Det er litt unntakstilstand når Bergen internasjonale filmfestival arrangeres. Plutselig sitter jeg i en kinosal rett etter jobb før middagen er spist, sammen med en litteraturviter og en arbeidsledig og ser en dokumentar om norsk elektronikahistorie. Eller sånn som i går, når jeg like før midnatt satte meg ned like før midnatt for å se en film jeg egentlig ikke visste noe om. Accidental Courtesy het den. Når jeg gikk ned trappen fra kinosalen visste jeg én ting: denne må jeg fortelle om.

Historien er rett og slett ganske unik. En svart mann som oppsøker og blir venner med medlemmer i Ku Klux Klan og nynazister. En mann som er en uhyre dyktig musiker, og som har spilt med mange av de skikkelig store i amerikansk musikkhistorie, men som på et tidspunkt spilte i et countryband og fikk et helt lokallag i Ku Klux Klan til å danse. 

Filmen er urovekkende feel good. For gjennom vennskapene han danner med de i utgangspunktet skeptiske Klan-medlemmene så rustner verdensbildet deres, og flere profilerte Kluxere (er det lov å kalle dem det?) melder seg ut og som et symbol på den gjensidige respekten gir de fra seg de hvite, dekorerte kappene sine til Daryl, den svarte mannen. Det er umulig å ikke le når den tidligere klan-lederen besøker Daryl i Washington DC og de sitter på hver sin rad i turistbussen og klanlederen sier "Sorry that you had to sit in the back, Daryl". 

Den urovekkende feel gooden får et brått avbrudd når vi blir tatt med til Ferguson og Black Lives Matter-bevegelsen. De er rasende for at Daryl bruker tiden sin på å bli venner med klanmedlemmer, og at han tar vare på kappene og de undertrykkende symbolene han får fra dem. De kjemper her og nå, og at Daryl siden 1990 (bare) har samlet 26 kapper imponerer de lite. Det er ekstremt interessant å høre ambisjonene til de som kjemper for svarte : De ønsker et segrigert samfunn der svarte kan ha sin egen økonomi, beskytte sin kulturhistorie og slippe å forholde seg til hvite. Og de er villige til  å sloss for å få det. Det minner urovekkende mye om klanmedlemmene sine ønsker om hvordan verden skal være. Daryl sin strategi passer dårlig inn i det bildet.

Han sier det best selv. Svarte opplever det som at han svikter deres sak. Klanmedlemmer og nynazister opplever at han setter bildet deres av svarte på prøve ved å være enn ordentlig venn som lytter til det de har å si. På samme måte opplever de største rasistene det som at hvite mennesker som behandler svarte som likeverdige at de svikter den hvite arven. 

Det er tankevekkende og vondt. For jeg vil jo helst leve i feel gooden, at for hver menneske Daryl møter så blir verden et bedre sted. Samtidig er det heldigvis umulig å ikke tro på Daryl og det spørsmålet han prøver å finne svar på: Hvordan kan noen hate meg når de ikke kjenner meg? Det hele filmen viser er at de som blir kjent med han hater han ikke. Det er jo et sted å begynne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar