tirsdag 20. september 2016

Sånn

Jeg har en litt rar følelse i magen. Går utenfor komfortsonen min og blir med på det andre synes er gøy. Jogger alene med tunge bein i dagene etterpå. Vet at beina er tunge fordi jeg er på vei et sted, og vet at de må være tunge før de blir lettere. Vet at det jeg holder på med nå er viktig, nødvendig og noe jeg har lyst til.

Og så føler jeg meg så veldig håpløs samtidig. Ser meg selv utenfra på joggetur og ser bare en som ikke helt får til, og hører hun som sa "ja, det er jo ikke så veldig bra" om halvmaratonet mitt i bakhodet. Det er ikke det, jeg vet at det ikke gikk bra, det er bare det at det var viktig for meg likevel. Orker ikke å psyke meg selv ned når jeg jobber med å psyke meg opp. Men så rakner det litt likevel.

Altså, jeg skriver det her nå fordi det egentlig går ganske bra med meg. Jeg har fortsatt en følelse i magen av at det jeg holder på med er verdt det. Fordi jeg liker å løpe, og fordi jeg liker å være en som løper. Jeg skriver det fordi jeg vet at det ofte skjer noe inne i meg når høsten kommer, og fordi jeg er så redd for den personen jeg kan være i mørket. Jeg prøver bare å anerkjenne følelsene mine før de vokser seg store.

Så akkurat nå jobber jeg med ettervirkningene av at mitt siste halvmaraton helt objektivt stempler meg som en dårligere løper enn 98% av alle andre som har løpt et halvmaraton. Jobber med å spore meg selv inn igjen på stoltheten og veien videre.

Følger en slags plan som jeg prøver å holde, men prioriterer egentlig én ting over alt det andre: å øve på å snu den negative stemmen inne i meg til å bikke over til positiv, eller i det minste nøytral.

Sånn har jeg det.

9 kommentarer:

  1. Tenkt på alle de som ikke meldte seg på halvmaraton, fordi de var redde for å komme sist. Jeg er helt sikker på at det er mange. Lykke til med videre opp-psyking. Har planen din noen delmål?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, jeg er sikker på jeg har minst 150 i vennelista mi på facebook som er sånn, bare at jeg glemmer det.
      Egentlig ingen konkrete delmål ennå, har du noen forslag?

      Slett
    2. Vet ikke om jeg har noen konkrete forslag som passer for deg, men delmål er fint for motivasjon og mestringsfølelser. Da står ikke alt og faller på D-dagen, og det er såå mye lettere å gjennomføre det man har tenkt når man bryter opp framtida i mindre biter. Du kan jo starte med noe veldig overkommelig, f.eks. xx km i neste uke (uten tidspress)?

      Slett
    3. Takk for tips! Jeg har tenkt på noen mål, men har ikke bestemt meg helt ennå. Jeg har inne i en litt hektisk periode som gjør det litt vanskelig å få gjort så mye treningsrelatert i det hele tatt. Skal finne på et bra mål for oktober. Vurderer å løpe noen korte løp, eller pøse på med mengde, eller følge planen 95%.

      Slett
  2. Jeg tenker ofte på differansen mellom løping og jogging, og det kan faktisk påvirke motivasjonen. Noen dager er det ren jogging jeg driver med (over 5.30 pr. km.), mens andre dager løper jeg (under 5.00). Løping = raskt, jogging = sakte.

    Høsten er en perfekt tid for jogging, naturen gløder, man kan bruke den tiden man ønsker. Hvis du tenker i november at du skal jogge en runde, er det kanskje lettere å komme seg ut enn om du skal på løpetur? Sånn for øvrig, noen må komme sist også og det krever mest mental styrke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt morsomt, for på bloggen bruker jeg "løping" om det meste, mens i samtale med andre sier jeg "jogge" om alt som ikke er løp (eller intervaller). Men ja, det er viktig for meg å ha en tanke om turen/økta før jeg begynner, selv om jeg ofte ikke alltid vet helt hvor jeg skal. Det hjelper ofte for meg å si at jeg skal jogge så sakte jeg bare klarer.

      Og så har jeg noen "tøffe meg" økter, der jeg tar på maraton t-skjortene og gir "full gass". (De treige øktene er mer "biggest loser" der jeg ser for meg at jeg veier 150 kg pluss, men kan ryke ut om jeg stopper opp... Litt rart, kanskje, men det funker for meg!)

      Slett
    2. Hvem har definert forskjellen mellom løping og jogging?? Jeg blir så oppgitt, mest over at vi på en eller annen måte tenker at løping er mer høyverdig, og at jogging er mindre verdt. Kjenner meg igjen i at jeg tar meg selv i å få sånne meta-tanker om hvordan jeg beskriver aktiviteten. Løp jeg eller jogget? Det skal jaggu ikke være lett, men jeg ble såå glad når supermosjonist Silja i farta skrev kjempebra om akkurat dette. Les og bli trygg, og keep on løping;D

      Cecilie

      Slett
    3. Jeg fant ikke akkurat det innlegget av Silja, men hun skriver uansett mye bra som folk på alle nivå kan ha godt av å lese.

      Jeg tror kanskje det er en fysisk forskjell på jogging og løping, og teknikk og alt det der, men for meg er i praksis over 400m jogge-distanser. (Eller kanskje ikke, hva vet jeg?). Jeg er i hvert fall en hobby-utøver, og ordene jeg bruker handler mest om det psykiske. Som du sier, det definerer litt hvor "høyverdig" det er. Eller noe sånt? Det er ekstremt rart hele greia egentlig, og ikke noe jeg eeeegentlig tenker veldig mye på.

      Slett
  3. Sikkert best å ikke analysere så mye, men bare løpe (evt jogge) ;D

    SvarSlett