tirsdag 1. november 2016

Om å bli dumpa

Det er over et år siden jeg spurte han rett ut. Om han trodde det kom til å gå, at jeg ikke kunne gå rundt og ikke helt vite. Jeg trodde han skulle si ja, hvis ikke hadde jeg ikke spurt. I stedet så han på meg og sa nei, det var nok best at det ble slutt.

Så da ble det slutt.

Og jeg gråter fortsatt. Får fortsatt klump i magen og lurer fortsatt på om det kommer til å gå. Om jeg kommer meg gjennom det her på ordentlig.

Jeg vet ikke helt. Jeg var sikker på at vi to var sånne som klarte alt. Vi var bestevenner, vi så hverandre, vi lo sammen og jeg sovnet med hodet mitt i armhulen hans.

Jeg klarer ikke og ønsker ikke å være sint på han. I stedet er jeg sint på meg selv. Så vanvittig forbannet innimellom at jeg ikke klarer å se meg selv i speilet.

Noen ganger sint fordi jeg mistet han.
Andre ganger sint fordi jeg gjorde alt og ville gjort alt for han igjen.

Jeg er lei meg.

Og kommer sikkert til å være det en stund til.

8 kommentarer:

  1. Dette får venninna mi som har så vondt i hjertet sitt lese! Vi er en hel armé av personer med sår som kanskje aldri leger helt. Det er tydeligvis sånn det skal være, skjønner ikke hva meningen med det er. Blir vi bedre mennesker?

    SvarSlett
    Svar
    1. Av og til tror jeg at jeg har blitt en stein. Men så knuser jeg og når plomma renner ut innser jeg at jeg er et egg. Aner ikke om det er en bra ting eller ikke.

      Håper vi leger helt etterhvert. Det tar bare veldig lang tid, visst.

      Slett
  2. Jeg tror jeg kjenner det på samme måte som eksen din gjorde før det ble slutt. Jeg er nær ved å dumpe noen selv, men vet ikke om jeg klarer. Jeg tror hun kommer til å ha det som du har det nå, og kanskje jeg også. Hva skulle du ønske du eller han hadde gjort annerledes, for at han skulle ha svart ja, i stedet for nei?

    SvarSlett
    Svar
    1. Du, det er veldig vanskelig å svare på. Jeg skal prøve, men jeg vet ikke om svaret nødvendigvis er sant, det kan hende at det ble som det ble var det beste.

      Jeg har mange ganger angret på at jeg ble så stresset av at jeg følte at forholdet ikke gikk så bra (det ble slutt etter at vi hadde avstandsforhold og jeg flyttet tilbake). Jeg mistet litt følelsen av hva som er bra og roen det er viktig å ha i et forhold, og stresset mye med at han skulle innse hvor bra vi hadde det sammen. Vi gjorde ekstremt mange gøye ting sammen i tiden før det ble slutt, men jeg glemte litt å ha det bra selv midt i det. Det var jo derfor jeg spurte til slutt, for å få tilbake roen i sjelen, og fordi jeg innså at jeg ikke kunne være i et forhold der jeg kjempet sånn mot at det skulle bli slutt.

      Han: Vet du, om du tror det blir slutt: gjør det slutt. Det jeg er mest frustrert over er jo all energien jeg la i at det ikke skulle bli slutt, når det uansett hadde vært uungåelig. Og hvis du gjør det slutt, gjør det slutt. Lukk alle dører og vindu og tett igjen nøkkelhullet, hver gang jeg føler at det er en vei inn igjen, blir jeg like lei meg når jeg kommer på at det ikke er det.

      Selv om jeg er SÅ glad i han og fortsatt har det veldig bra når jeg er sammen med han, så innser jeg at rasjonelt sett så ville jeg heller mistet han helt, enn å få lov til å være en del av livet hans.

      Enklere sagt enn gjort.

      En del av meg vil forresten svare at det jeg skulle ønske skjedde var at han holdt ut litt til og så på mystisk vis ble glad i meg på den måten igjen. En del av meg tror jo på det også ... men ... jeg tror ikke det er et godt råd.

      Følg hjertet ditt. Ikke vær så redd for å såre henne. Selv om det gjør vondt så tåler vi det.

      Slett
  3. Jeg kan kjenne meg igjen - jeg har også brukt godt over et år, nesten to, på å komme videre en gang. Til slutt løsner det, og man ser hele forholdet utenfra i stedet for innenfra, liksom, og så går det helt og holdent bra igjen. Nå er det seks år siden, og han har forlovet seg, og jeg synes faktisk bare det er hyggelig. Man må bare holde ut. Klem herfra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig fint å høre fra en person det ser ut som det går kjempebra med nå. Jeg vet jo at du har rett, for jeg kjenner jo at det er litt annerledes for hver gang jeg blir trist og at alt kommer sakte på avstand.

      Slett
  4. Jeg er på ett år og fire måneder. Men det er akkurat ett år siden jeg fant ut at "neida det er absolutt ingen andre, det må du ikke tro" bare var jug. Jeg håper jeg aldri behandler noen sånn, fordi løgn skader mer enn vond sannhet. (for meg værtfall) Men jeg er så sjukt stolt av meg selv fordi jeg holder ut - selv om jeg håper (og ser fram til) en tilværelse hvor jeg kan slappe av litt, og ikke bare holde og holde og holde ut. Det er frustrerende at man ikke helt kan slippe taket selv. At det å slippe taket er noe du først merker når det har.. slippi.
    Men helvete heller, det er slitsomt å være i et forhold man er nervøs for ikke holder, at man trenger bekreftelse på et nivå man aldri trodde man skulle trenge. Det kjenner jeg meg i. Jeg følte lenge at jeg elsket han mer enn han elsket meg, og hehe - det hadde jeg jo rett i. Det er deilig å være fri fra det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har så rett i det med å holde ut og holde ut. Jeg har det jo fint nå i forhold til hvordan det var for et år siden. Da kunne jeg gråte mange ganger i uka. Så da tror jeg at jeg har gitt slipp, helt til jeg kjenner det i magen at jeg ikke er klar for å finne noen andre. Helt til jeg ser et bilde av han eller til jeg får en melding som gjør at navnet hans står på skjermen min. Da jubler hele kroppen, tusen sommerfugler letter i magen. Og jeg skjønner ingenting igjen.

      Slett