torsdag 17. november 2016

Plutselig i dag stod jeg med hendene over hodet og jublet i dusjen

Det er store svingninger i denne kroppen for tiden, og på en eller annen måte har den håpløsheten jeg følte flyttet seg til en del i hjernen som sier "om alt er så kjipt uansett så kan du vel gå ut i regnet og løpe litt, da?". Omg, hjernen!

Men det blir ofte som hjernen har sagt, og plutselig så har jeg tatt på meg både swix og refleksvest OG den der dustete lua som ser ut som en badehette som jeg egentlig aldri har brukt. Skal det være så skal det være.

Det er sånt vær der det ikke regner bare litt, men egentlig ganske mye. Kombinert med fem grader celsius, så synes jeg det er et ganske vanskelig vær å kle seg etter. Har truffet ganske bra hittil (men lua ble litt overkill i dag). Når skoene blir gjennomvåte etter tjue meter innser jeg at det har ikke noe å si om jeg jogger én eller ti kilometer - våt blir jeg uansett.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å snakke om regn og løping, for det er bare sånn det er i Bergen. Det er stort sett vått hele tiden, vi har bare hatt en veldig fin høst hittil. Så vått løpevær er jeg egentlig veldig vant til.

Det jeg ville si var: Motbakker!

Jeg knuser de! Selv om det pøsregner og jeg ble forbiløpt tre ganger av samme person. Jeg kommer meg helt opp hver gang, men det koster litt hver gang også. I dag to runder flere enn i forgårs. Knus, knus, knus! Pulstopper og pust som går helt i stå. Melkesyre som kryper opp gjennom leggene.

Og regnet som fordamper før det treffer kroppen sånn at jeg glemmer å tenke på det.

Jogger rolig hjem etterpå og gleder meg så vanvittig til neste gang jeg skal løpe. Kjenner det i hele kroppen at det her, det her er det jeg driver med, det har jeg har tenkt på og snakket om og savnet og ikke funnet. Og så har det lagt der hele tiden, i den der bakken.

Plutselig stod jeg med hendene over hodet og jublet i dusjen.
Endelig.

6 kommentarer:

  1. Herlig!! Og den følelsen av å "plutselig" være ferdig, man går og gruer seg som om det er et evigvarende mareritt - men så er det jo så fort overstått egentlig:D

    Tror jeg må prøve meg på noen bakker jeg også, her løpes det helst på flata;))

    Cecilie

    SvarSlett
    Svar
    1. Motbakker er helt fantastiske når det aller sterkeste behovet er å kjenne etter. Bli litt ordentlig sliten, men også kjenne mestringsfølelsen når jeg finner det rette tempoet for å komme meg helt opp. Når jeg kjenner melkesyra svi litt.

      (Men andre dager er det de lange turene på flata som er gøyest. Variasjon!)

      Slett