mandag 21. november 2016

Poenget

Jeg vil frem til noe, men jeg må spore litt av før jeg kommer til poenget:

Noen av dere som leser det jeg skriver vet jeg litt om, gjennom bloggene deres og/eller kommentarene dere legger igjen. Andre vet jeg sikkert ikke at eksisterer en gang. Det er helt greit for meg. Jeg innbiller meg at den typiske leseren her er ca sånn:
-Kvinne som omtaler seg selv som jente, mellom 20 og 35 år.
-Enten glad i å løpe, eller med et tungt hjerte, eller en blanding av begge.
-Er student eller har vært det.
-Bryr seg. Er ideologisk - samme hvilken ideologi. Bryr seg. Brenner litt for det du tror på.

Nå skal jeg nærme meg poenget:
Selv om vi er forskjellige, så tror jeg de fleste som kommer innom dette hjørnet av internettet er en relativt homogen gruppe. Og det som kanskje er vanskeligere å ha selvinnsikt på: Jeg tror vi er en del av eliten. Ikke akkurat makteliten, men hjerneeliten. Vi har tenkt oss om, vi som er her inne. Vi har gjort oss opp noen meninger. Sett en dokumentar. Synes peer review er et kvalitatsstempel, og tror mer på NASA enn den der filmen på youtube. Ler litt av kommentarfeltene innimellom, blir provosert av teite venner på facebook, men gidder ikke kommentere. Går på quiz og blir litt sur fordi vi ikke husker hvilke andre land som har nasjonaldag 17. mai. Kan sitte med vinglasset i timevis og diskutere politikk med likesinnede.

Og der kommer jeg til poenget:
Det her er kritikk av meg selv. På fredag satt jeg midt i en typisk guttegjeng. Vi snakker om Big Bang Theory (jeg hater, en annen elsker), om fredagsfølelsen, om øl og om julegaver til kjærester. Vi ler og jeg ler jeg også. Plutselig drar en den altfor langt, og jeg er blitt punchline i en vits om voldtekt. Og de ler. En griner nesten av latter. Og jeg? Jeg ler jeg også.

Jeg mener at det er viktig å si fra. Viktig å være en stemme som sier fra når det ikke er greit. Viktig å korrigere når det blir for drøyt. Men hittil har jeg aldri klart det når det gjelder meg selv. Klarer ikke å si noe som ødelegger stemningen, ødelegger inntrykket av meg som "en som er med".

Jeg har lyst til å si at såpass må vi tørre å ofre. I dag tror jeg heller jeg skal minne meg selv om at jeg lever i en hjerneelite-boble. (Og jeg må minne meg selv på at det begrepet er elendig i møte med mennesker utenfor den boblen).

Jeg klarer ikke å komme nærmere poenget enn det i dag.
En dag håper jeg at jeg kommer dit.

6 kommentarer:

  1. Vi er vel feministeliten, er vi ikke? Det er viktig å si fra, men kan være vanskelig, ja. Kjenner meg igjen i det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet du har rett, men det er bra det er mange foran oss. Jeg følte jeg var nærmere mannegruppa Ottar enn feminist på fredag.

      Slett
  2. Den var fin. Fint poeng altså, for hallo, alle kjenner seg vel igjen.

    Hilsen Chassi, tidligere student som liker løping men fylte 36 (!) på lørdag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hater at alle kjenner seg igjen.

      Synes du treffer fint innenfor lesergruppen min, jeg er i hvert fall glad for at du leser.

      Slett
  3. Hm. Bra tema. Jeg er (heldigvis?) en av de som klarer å si fra. Men jeg har vært der at jeg heller finner meg i ting, holder kjeft, for å ikke ødelegge stemningen. Men nå klarer jeg ikke. Er jeg uenig, er det ting jeg ikke synes er greit, så sier jeg i fra. Og jeg sier ofte i fra litt høyt. Jeg har blitt misforstått flere ganger på grunn av at jeg sier i fra. Folk tror jeg er bitch. Folk tror jeg ikke tåler noen ting. Folk tror at jeg er hårsår. Jeg tåler ganske mye, altså, men jeg sier i fra når andre går over grensen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Takk for at du sier fra! Jeg vet at folk som blir stemplet som hårsåre for meningene sine er mye sterkere enn de som aldri sier fra.

      Slett