lørdag 7. januar 2017

Om ønsket om å være bedre enn jeg er

2. juledag:
Jeg går rett i kjelleren etter å ha prøvd kjoler til festen jeg var invitert på. Alt jeg hadde i kofferten hadde blitt "feil" i løpet av de få dagene jeg hadde vært hjemme, så jeg fant frem noen gamle favoritter som fortsatt hang i skapet. Den ene fikk jeg ikke over skuldrene en gang. Den andre kom over skuldrene, men ikke over rumpa, og så vidt jeg vet går det ikke an å gå ut uten å dekke over den. Så jeg begynte å gråte i stedet. Gikk bokstavelig talt rett i kjelleren og la meg under dyna. Tok på meg pysjen og nektet å bli trøstet.

Jeg gikk aldri på den festen. Følte meg som en førtiåring i klærne jeg hadde tatt med (no offence), og når jeg hadde prøvd de gamle kjolene i størrelse S så følte jeg meg plutselig altfor stor til å kunne føle meg fin også.

Jeg blir faktisk helt flau når jeg skriver det her, for dønn ærlig: Det er så dumt.

Men det er helt sant. Jeg kan av og til helt alene gjøre sånn at jeg føler meg så dårlig og feil og rar at jeg ikke orker tanken på å vise meg ute blant folk. Er ikke det rart?

Jeg viser stort sett bare denne siden av meg selv til meg selv, eller skriftlig på internett. Når jeg sendte en melding for å si fra at jeg ikke kom skrev jeg bare "sorry, jeg kommer ikke i kveld likevel. Mamma ville jeg skulle være hjemme. Sukkeemoji smileemoji. Kos dere!" Ikke "Føler meg ikke bra nok i meg selv til at dere eller jeg hadde satt pris på å komme. Har grått bort all sminken og ingen klær jeg har lyst til å ha på meg."

Og nå er det januar. Høytid for å føle seg litt dritt fordi man ikke er bra nok, og høytid for å føle seg driiiitbra bare man får til litt.

Altså, jeg vet ikke jeg. Jeg tror vi har godt av et spark i baken av og til. Og jeg tror min 2. juledag under dyna var min monsterbakke. Jeg orker i hvert fall ikke ha det sånn igjen. Men jeg tror ikke at det kommer av at jeg ikke er bra nok. Jeg tror det kommer av at jeg glemmer å minne meg selv på det, og at alt rundt meg tjener godt på å minne meg på det motsatte.

Så en dag en jodel som sa: "Innser at jeg aldri kommer til å bli en av de 'pene jentene'". Jeg ble litt sint, jeg, faktisk. For det første er hun som har skrevet det sikkert mye penere enn hun er klar over. For det andre er det vel ikke så spennende å være pen? For en gangs skyld svarte jeg. "Det er ganske kult å være blant de interessante, kule, spennende, sporty, avslappede, smarte, kreative eller morsomme jentene også. Det er ikke SÅ spennende å drikke hvitvin og ta gruppeselfies, liksom". Representing eldre og med livsvisdom. Eller bare meg selv som minner meg selv på hva som er viktig.

9 kommentarer:

  1. Hei fine! Den lille Østlendingen her - vettu - KAST ALLE GAMLE KLÆR fra den perioden du var for liten! Det er driitviktig. Er det noe som klemmer og føles stramt - throw it out. Eller altså, jeg mener at du må gi det til Fretex.

    Puss Puss Puss

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå har jeg aldri vært for liten, bare vokst meg stor, men du har likevel helt rett. Skapet bør i all hovedsak bestå av klær som får meg til å føle meg awesome!

      Skriver ikke Synnøve Skarbø om dette i ryddeboken sin?

      Slett
    2. Jo! Kan du blogge om Synnøve? Pls? Lage ei liste til rotete meg?

      :*

      Slett
    3. Det skulle jeg gjerne gjort, men jeg har ikke lest boken, bare hørt om den. Mitt beste tips er "berre gjer da", gi bort eller kast alt du blir sliten av å vurdere om du skal beholde.

      Slett
  2. Du er ikke alene om å tenke sånn, ha det sånn - og reagere sånn...av og til føler man seg rett og slett "dritt" og går i hi...<3

    Cecilie

    SvarSlett
    Svar
    1. Jaa. Hiet er egentlig en ganske ok plass også, når man skjønner at man ikke skal være der for alltid.

      Slett
  3. Det er ikke dumt. Det er helt normalt. Kanskje prøver jeg bare å overbevise meg selv med denne kommentaren, fordi jeg også kan oppleve at jeg bare føler meg dum eller ikke bra nok eller ikke fin nok eller bare ikke har lyst til å få muligheten til å føle meg slik ute blant folk, så kommer jeg på en unnskyldning for å heller bli hjemme. Jeg liker å tro at det skjer med flere enn bare deg og meg. Men jeg synes det kan være litt fint jeg. Å bare være hjemme på sofaen i pysj og drikke varm sjokolade en lørdagskveld mens "de andre" må prøve å imponere hverandre og ha det/være påtatt hyggelig før de våkner opp bakfull på søndagsmorgenen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er definitivt en av verdens beste følelser å si nei til noe du ikke har lyst til og heller gjøre noe du har lyst til (ligge på sofaen i pysjen). Men det er tilsvarende ubehagelig å si nei til noe du ikke helt har funnet ut av om du vil eller ikke. Noen fester hadde jeg kanskje gått på om jeg var blind og ikke hadde sett meg selv i speilet mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Og det er da det blir teit.

      Slett