søndag 25. juni 2017

Permanent

Det skjer så mye nå. Jeg har ikke skrevet om noe.
Han knuste hjertet mitt igjen. Permanent.
Midt i alt det vonde gjør det godt også.
Leiligheten selges og jeg flytter igjen. Permanent.
Tror jeg.

Jeg er på vei til å kaste den gamle jobben og flytte inn i en ny. En som ligger hjertet mye nærmere.
Jeg løper ikke så mye. Jeg løper litt når jeg blir skikkelig sint.
Eller skikkelig redd. For den her fremtiden.
Den har ikke vært så snill de to siste årene.

Nå håper jeg at alt snur. At jeg finner noen som vil være glad i meg sammen med meg,
og at jeg finner ut (igjen og igjen) at jeg kan være glad i meg alene.

Denne uka har jeg drukket en flaske champagne.
Håper det er den følelsen som gir ringer i vannet.

Alt snur nå.

6 kommentarer:

  1. Leit å lese, T. Sender deg en varm klem!! Det er ikke alltid så lett, dette livet. Men, man kommer igjennom. Krysser fingrene for at det snur nå!

    SvarSlett
    Svar
    1. Krysser alt jeg har for det. Jeg har bra folk rundt meg som minner meg på viktige ting. Som å ikke bli oppslukt i de følelsene jeg følte akkurat da jeg fant det ut. Det har jeg fulgt, og det går allerede mye bedre. Mye bedre enn før jeg fant det ut også, det føles nesten som å ha hatt en hånd rundt hjertet i to år. En som kniper litt i det innimellom slik at det gjør vondt, som av og til holder det varsomt. Og nå føles det som den er borte. Det er litt skummelt, men også veldig deilig.

      Slett
  2. Jeg håper dette leder til noe kanonbra! Vi kan aldri snu, men måtte det som venter deg når du runder svingen være enda bedre enn du kan tenke deg, finere enn du har turt å håpe på <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Shit, fin kommentar! <3

      Du har helt rett. Vi kan aldri snu. Og vi kan aldri stoppe opp. Av og til går vi i de samme sporene om igjen, men det er aldri det samme. Noen ganger er det det fineste i verden (som å drikke den der drinken på det der stedet vi brukte å gå med hun der venninnen som bare er der for deg alltid, og som styrtler av det du har å fortelle). Og noen ganger gjør det vondt. Når du skjønner at du ikke har snudd og gått tilbake, men at du har gått opp igjen i samme spor, bare en ny tur, og snøen er råtten og smøringen er fra i fjor og alt er egentlig glemt. Sånn bortsett fra den utsikten fra toppen som jeg husker som forbanna bra, men nå er det alltid tåke.

      Skal aldri gå den turen igjen.

      Slett
  3. Åh.
    Jeg håper du finner ut at det er like deilig å være glad i seg selv og nyte alenetid så mye at du ikke savner noen andre.
    Sender deg et virtuelt hjerte <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk <3
      Jeg har to års øvelse, og det har gått bedre og bedre, men med noen (store) små drypp av håpløshet.

      Så det kommer til å gå bra, tenker jeg. Innimellom. Og så tenker jeg at det ikke kommer til å gå bra, også. Innimellom. Til slutt kommer jeg til å slutte å tenke på at det kommer til eller ikke kommer til å gå bra, og kanskje bare ha det bra. Det er målet.

      Slett