mandag 17. juli 2017

10 måneder til 17. mai

Det er visst mer å fordøye enn jeg trodde. Jeg tror det er et bra tegn. At jeg fordøyer.

Disse dagene skriver jeg mer enn jeg løper. Jeg sover mer enn normalt. Sovner på sofaen etter jobb og orker ikke våkne. Setter på videoer med søvnhypnose på youtube for å få sovne om kvelden. Blir sur på alle stemmene som har fortalt meg at jeg skal puste. Holder pusten. Sovner til slutt likevel.

Det er ikke det at jeg er så veldig trist. Jeg er aller mest sur. Sur på en sånn måte som fjortenåringer blir sure. Skikkelig furten og litt gretten og veldig tiltaksløs. Sjekker telefonen hele tiden, venter på en  måte på en melding som skal dra meg litt ut av alt. Men den kommer ikke, for ingen er hjemme og jeg har ingen som drar meg ut.

Det er ikke synd i meg. Det er ikke derfor jeg er sur. Jeg er sur fordi jeg likevel synes synd i meg selv. Orker egentlig ikke å være henne. Vil heller bare være meg.

2 kommentarer:

  1. Det er kjedelig å havne i den gropa, men det er greit! Det kommer ikke alltid til å være sånn. Sommeren er uansett ofte kjip på den måten, som den mest populære jenta i klassen. Blid og positiv, men har aldri tid til å henge.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg holder på å skrive meg ut av det. Evt inn i det, innimellom. Men snart kommer sensommeren, for sommeren i Bergen er i hvert fall ikke mye å skryte av.

      Slett