torsdag 17. august 2017

#sliten

Et av orden jeg bruker mest og liker minst: sliten.

Jeg trodde jeg var unormal som ble sliten. Med førti studiepoeng fysikk i semesteret, mål om halvmaraton, lederverv og lyst til å bli med på alle konserter og alle fjellturer. Uten overskudd til å lære meg å klatre, eller sette personlige rekorder eller jobbe frivillig på BIFF.

I dag er jeg eldre, med mer kunnskap og enda mindre selvinnsikt. Jeg er med på å ta i mot tusenvis av studenter og jeg har lyst til å fortelle hver og en av dem at de er tøffe. Ikke fordi de begynner å studere, men fordi de kommer til å legge inn en innsats og jobbe for å fullføre. Det er tøft, og flere av de kommer til å kjenne det på kroppen. Hver og en kommer på et tidspunkt til å bli slitne.

Jeg trodde jeg var unormal når jeg sovnet på sofaen etter middag og ikke hadde overskudd til å drikke øl med studievennene mine. Jeg kunne begynne å gråte om jeg ikke hadde lyst til å stå opp når klokka ringte, og heller ble liggende en time ekstra. Selv om jeg ikke egentlig gikk glipp av noe annet enn å se meg selv som den jeg ønsket å være.

Nå vet jeg at det egentlig ikke er unormalt. Og nå vet jeg at jeg overlevde. (Helt ærlig - noen ganger var jeg i tvil.) Nå skal jeg ta i mot nye studenter, og jeg gjør det med litt skjelvende hender, med all min egen usikkerhet projisert over på dem. Med all min egen usikkerhet fortsatt liggende i meg, og likevel helt sikker på at vi skal overleve dette.

Vi kommer til å bli slitne, men det er helt greit.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar