onsdag 13. september 2017

En

Det ligger i bloggens natur at det blir mye meg. Mye hjertesorg og bekymringer innimellom, nytt håp og livsforetter andre ganger, og kilometer løpt og de varmeste stedene i skogen og å nesten snuble i en oppoverbakke stort sett alltid.

Om noen få dager løper jeg halvmaraton i Oslo. Vanligvis har jeg løpt så mye jeg klarer og analysert statistikken og vasket yndlingstrusa i god tid i forveien. Denne gangen har jeg ikke løpt langt siden juli, trusa (altså "den" trusa) ligger et sted i flyttekaoset og jeg har ikke googlet en eneste pastaoppskrift. Det her bare skjer. Og det er litt deilig det også.

I dag vil jeg ikke tenke på meg selv. Det ordnet seg for meg. Jeg moste meg gjennom seks år på UiB og kom ut på andre siden som noe. Tiden vil vise hva, men jeg kom gjennom og ut på riktig side. Jeg tenker på alle de som er på vei inn, eller sitter fast et sted midt i. Alle de som ikke blir sett og som kanskje ikke sier så mye annet enn "nei, takk" til pose. Jeg tenker på de som synes studietiden er det ensomste de har vært med på, som ikke har noen å drikke øl med og klø seg i hodet med eller bare en som savner de når de er borte.

Studiemiljøet er et sted jeg føler meg hjemme. Studietiden husker jeg som noe bra, og jeg fikk mange gode venner. Samtidig mistet jeg noen gamle, ble kjent med noen jeg aldri så igjen og gikk på smell etter smell etter smell. Innimellom var jeg ensom, selv om jeg aldri var forlatt.

Så jeg ser ekstra på de hver eneste time. Prøver å være så rundt i kantene som jeg har mulighet til. Viser flere sider av meg selv enn jeg er vant til. Er mer sårbar enn jeg trodde på forhånd. Jeg har ofte tenkt at jeg er iskald. Men jeg bryr meg, visst.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar