lørdag 23. september 2017

Etterpå

I
Jeg sitter nede ved sjøen og ser på seilbåtene og er kvalm. Det er varmt og august og lørdag og jeg har sagt til han at vi må prate. Jeg kan ikke huske helt objektivt hva jeg tenkte, for alt som skjedde den dagen der har blitt farget av alt jeg har tenkt om den dagen der senere. Men jeg husker den fjellturen da han bare gikk og ikke stoppet og ventet før toppen. Jeg husker at han reiste bort uten å fortelle meg det på forhånd. Jeg husker at jeg gråt i sengen hans og ikke klarte å forklare hvorfor. Og det var det jeg ville forklare nå. At jeg hadde flyttet tilbake til Bergen, men det føltes som han forsvant for meg. Og jeg ville ikke ha det slik. Jeg ville ha han nærmere.

En halvtime senere møttes vi. Når jeg forklarte hvordan jeg hadde det så skjønte han det. At han hadde trekt seg unna meg. Men han ville ikke komme nærmere. Han ville heller trekke seg helt bort. Og jeg sa: da vil jeg ikke være vennen din heller, for det klarer jeg ikke. Og da gråt han også.

Det tok noen timer før jeg gikk. Han spurte om han skulle følge meg hjem, for det hadde blitt mørkt. Jeg sa nei. Gikk hjem gråtende. Gråt resten av kvelden og var kvalm av kjærlighetssorg.

II
Jeg var sikker på at han kom til å ombestemme seg. Om han bare fikk tid. At han sikkert savnet meg allerede. Etter noen uker fikk jeg et brev. Et skikkelig langt og ærlig brev om hvor glad han hadde vært i meg og hvor dum han hadde vært og om hvorfor ting ble som de ble. Jeg svarte. Husker ikke hva. Sikkert bare noe om hvor glad jeg fortsatt var i han.

Så vi møttes. De første gangene bare gråt vi. Det er en dum idé å tro at den som sårer deg kan være den som trøster deg. Jeg følte jeg kom nærmere han, fordi han åpnet seg.

III
Etterhvert sluttet vi å gråte.

Da begynte vi å le. Vi satt i hver vår ende på en benk i parken, med hver vår is, og lo av det den andre fortalte. Jeg følte at livet mitt var hakket bedre enn hans fordi han lo høyere av historiene mine enn jeg av hans. Noen ganger når jeg krøllet beina under meg falt hånden hans på anklene mine. Han kunne finne på å si sånne ting som gjorde det vanskelig å tro at det ikke egentlig var oss to som skulle være sammen likevel.

De kveldene gikk jeg hjem og tenkte. Vurderte hvor såret jeg hadde vært opp mot hva vi kunne få sammen. Tenkte på alle de aller fineste øyeblikkene vi hadde delt og klarte aldri å bli kvitt den måten han så på meg fra netthinna. Han så alltid på meg som om jeg var det aller beste verden hadde å tilby.

IV
Etter en sånn kveld der hånden hans hadde hvilt på ankelen min satt jeg igjen med en rar følelse. Det var sikkert noe med måten han så på meg, eller noe med det han ikke sa. Noe med måten han plutselig måtte hjem og noe som bare magefølelsen kan forstå.

Dagen etter fikk jeg vite om hun andre. At det var henne han vil være med nå. At jeg faktisk bare var en parkert del av historien hans.

Det føltes ikke som et knyttneveslag. Ikke som jeg plutselig så alt klarere. Ikke som å falle fra en sky. Det føltes bare ut som et helt enormt tomrom skulle sluke meg, og jeg mistet hele perspektivet på hvem han var, hvem han hadde vært. Det føltes som jeg hadde diktet opp en person i hjertet mitt som ikke eksisterte, og som selv ikke hadde villet eksistere som en del av hjertet mitt.

Først var jeg sint på han. Så lettet. Så sint på henne. Så sint på meg selv. Så sint på han igjen, og sånn går det i sirkler. Eller heller spiraler, som blir bittelittt smalere for hver gang. Til slutt forsvinnende små.

V
Jeg tenker på han hele tiden fortsatt. Sint fordi det var sånn her det skulle slutte, og letter fordi det endelig nærmer seg slutten fra min side også. Jeg er hele tiden litt redd for å aldri finne en jeg har lyst til å dele tiden min med igjen. Vet samtidig at jeg ikke er alene om å ha tenkt sånn, og at det sikkert snur det også. Kommer alltid til å huske første gangen han så på meg, men det er akkurat det blikket jeg håper at jeg kan se fra noen andre. Først skal jeg fylle meg selv opp igjen med alle de tingene som gjør at jeg er nok.

4 kommentarer:

  1. Takk for at du deler opplevelsene dine! Kjenner meg sånn igjen. Lurer på hvorfor det bestandig er en som når ut og vil ses igjen. Klipper opp stingene på et sår som ennå ikke har grodd.

    Jeg skal møte han jeg var sammen med i vår i morgen. Det blir en lettelse, for da slipper han å spøke i gatene som vi begge går i, og jeg slipper å gruble over om jeg vil bli satt ut hvis vi plutselig støter på hverandre. Men jeg er litt sinna også. Fordi han fikk meg til å føle meg dårlig. Men så er minnet av meg tydeligvis positivt så jeg må skuffe ham igjen i morgen. Bra jeg har det bra.

    SvarSlett
  2. Jeg kjenner det litt i magen på dine vegner at du skal møte han igjen i morgen. Jeg håper du får en mulighet til å bare lukke igjen døren, og la han være den som står igjen på utsiden. Det vanskeligste av alt har vært tiden etter det ble slutt og at han holdt døren på gløtt hele tiden. Jeg slapp aldri helt inn, men satte opp telt utenfor og håpte på bedre tider. Det er jeg rett og slett bitter for nå.

    Tiden vi faktisk hadde sammen var de fineste årene i mitt liv, sånn når de stod på. Men det jeg (han) har holdt på med siden gjør at alt det egentlig er glemt. I hvert fall husker jeg det plutselig mer med en dårlig enn en bra følelse i magen.

    Det er egentlig helt greit, forresten. Det gjør det lettere å gå videre, finne en ny dør osv.

    Jeg har det mye bedre nå, men det at jeg er bitter kjenner jeg på innimellom. Og det er en så flau følelse at jeg ikke snakker noe særlig om den til andre. De jeg omgir meg med er jo stort sett lykkelige samboere eller lykkelige single som "lever livet" mens jeg hun som fortsatt tenker på han som dumpet meg for to år siden. Det er unødvendig bruk av slutten av tjueårene, og jeg er allerede lei meg for all tiden jeg har brukt på det.

    Men shiiiiit, lykke til!
    Håper du aldri ser han igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes det er leit at du synes du er blitt bitter. Det var ikke greit at han holdt døra på gløtt, det var skikkelig feigt. Men du har turt å gi alt du har, å gjøre deg sårbar, leve som i en 90-talls rn’b-sang. Uten garanti for at det skal gå bra. Det er så modig! Og i løpet av de to årene hvor det har vært mye frem og tilbake har du løpt, flyttet, skiftet jobb, nådd målene du har satt deg. Ingenting ved det er bortkastet, og du er så kickass.

      Det gikk bra å møte han jeg var sammen med. Det var så befriende å ikke måtte streve etter bekreftelse, analysere og vise meg fra min beste side. For jeg er ikke interessert, han er bare en jeg kjenner som jeg kan dra på loppemarked med en gang iblant.

      Slett
    2. Tusen takk for at du ser det i meg.

      Og unnskyld for at jeg la alt drittet fra han over på han du møtte i dag. Jeg tror egentlig på at det går an å ha det bra med sånne som vi har hatt følelser for. Jeg har egentlig en sånn jeg også, en sånn jeg kom meg over på ordentlig, og da er det liksom ikke noe stress.

      Slett