fredag 1. september 2017

Fredagsjoggen

Jeg kan si mye om det å begynne i ny jobb. Det er lærerikt, spennende, sosialt, nervepirrende, osv osv. Men det er også skikkelig slitsomt. Jeg skal ikke si jeg er trafikkfarlig når jeg kjører hjem på fredagsettermiddagen med engasjert hjerte og overfylt, tungt hode - men ... 

Da er det nesten magi å jogge litt. Det er ikke alltid det er så mye som skal til, og ofte blir det minste motstands vei med en liten runde i nabolaget. Sånn ble det ikke i dag! I dag kjørte jeg så langt veien gikk, og jogget på kjerreveien videre, på et sted jeg aldri har vært. Først var det flatt, med en litt sandaktig bred vei med utsikt mot sjøen. Så ble det smalere, skogsvei med steiner, store trær på begge sider, veien bevegde seg oppover og fulle bekker som sildret på sidene. Litt yr i lufta. 

Ikke overraskende: ingen folk i løypa (parkeringsplassen var også tom). Perfekt på en fredag. Så ble stien en sti - altså betydelig smalere, med små trebroer over myrene, og plutselig veldig nært havet. Jeg hørte beina mine mot treplatene og susing fra bølgene som traff land. Den lyden. 

Etterhvert ble det slutt på trebroene, og jeg hoppet fra stein til stein ... til det ble slutt på steinene og jeg skle rundt i myra. Klissvåt på beina fortsatte jeg videre. Det er noe med fredagskveldene. Det frister liksom mer å bare fortsette og fortsette. Det går ikke an å bli mer sliten enn det jeg allerede er (Joda, det gjør det). Jeg ville egentlig fortsette et godt stykke videre, spesielt siden stien gikk tilbake til å være sti. Men så kom den: elven. Den som ikke var mulig å komme over uten å være Lars Monsen. Og det gidder jeg ikke å være. 

Så da snudde jeg, og hjemturen var veldig lik, bare mentalt halvparten så lang.

God helg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar