onsdag 20. september 2017

Oslo maraton 2017

Jeg løp inn til en tid på over 2:30 og ble instant forkjøla. Begge deler var nok veldig fortjent, med en oppkjøring som har bestått av lite løping og lite hvile.

Så det blei ikke ny pers. Som forventet.
Det ble ikke under 2:30. Også som forventet.
Det ble ganske kjipt underveis. Som forventet.
Men det var også ganske gøy. I hvert fall det jeg husker etterpå.

Jeg prøver meg på en recap:

Over startstreken:
Herregud. Gjør jeg dette igjen?
Herregud. Denne første slakke motbakken kjennes jo ut som en motbakke. Har jeg en eneste muskel i beina?

Km 2:
Mens jeg fokuserer på å løpe mellom trikkeskinnene, der det er lite folk så oppdager jeg at jeg må knyte skolissene. Jeg kommer meg ut i siden og knyter dobbeltknuter på begge skoene og banner, og løper ut til gjengen igjen. Denne gangen i hakket høyere tempo, og der og da passer det meg bra.

Frem til 7km:
Mennesker puster. Jeg hører de som løper sammen diskutere bakkene vi jobber oss gjennom og jeg vet at dette er styrken min. Jeg sliter ikke, jeg jobber og jeg har full kontroll.

Frem til Skøyen:
Nedoverbakker er gøy og skikkelig belønning - i begynnelsen. Så blir det også litt tungt og det blir mye banking mot lårene. Noen prater med meg og etter det er jeg litt sur.

Skøyen- Aker brygge:
Ok, jeg er så sur som jeg ikke husker å ha vært i et løp før. Det er flatt og kjedelig og jeg kjenner det i knærne etter nedoverbakkene. Ser på klokka at det har begynt å gå treigt, og jeg sliter skikkelig med å komme fremover.

Aker brygge:
Her lukter det mat, og jeg blir kvalm. Fortsatt sur. Vet at det kommer monsterbakke etter ca 15 km, og jeg er usikker på om psyken takler det.

Rådhusplassen:
Jeg løper inn til siden der heiagjengen står og tar noen psykiske grep (endrer på tightsen og skolissene). Jeg er sur og det har siden Skøyen fristet å bare gå inn til siden her og forsvinne i folkemengden. Men heiagjengen sier: nå er det tre kilometer, så er det nedoverbakke til mål. Dessuten måtte jeg ha hoppet over et gjerde for å komme meg ut av løypa her. Og så husker jeg at det er medalje i mål. Det vil jeg ha.

Rådhusplassen-Toppen av santhanshaugen:
I begynnelsen av dette strekket blir jeg forbiløpt av 2:30-gjengen. Det er ærlig talt ikke en kul gjeng, og det er ikke så gøy å bli forbiløpt av de heller. Men der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre. 2:30 var aldri et mål for meg uansett. Og akkurat der handlet det mest om å fullføre. På vei opp til sankthanshaugen snur stemningen i meg. Jeg er rågod på bakker og løper helt opp. Det gjør ingen andre i gjengen rundt meg. Jeg tror jeg jubler på toppen, og jeg setter opp farten nedover. Prøver å drite litt i alt, og det fungerer. Sånn passe i hvert fall.

Toppen av sankthanshaugen - 400 m før mål:
Nedover, nedover og nedover til nedover føles ut som flatt og kroppen blir seig igjen. Jeg husker ingen av tankene. Hjernen forsvant omtrent permanent etter 6-7km.

Innspurt:
Jeg knuser til. 400 m før mål. Løper som om jeg ikke allerede har løpt 20,7 km. Løper forbi alle jeg ser. Det må ha sett teit ut, for jeg hadde en fartsøkning på ca 5km/t der på slutten. Aner ikke hvor det kom fra. Men jeg kom i mål. Jeg bøyde til og med hodet når jeg fikk medalje. Tok to boller, pustet ut og ble forkjøla.

Dagen etterpå meldte jeg på ny halvmaraton.

4 kommentarer:

  1. Grattis. Grattis. Grattis.
    Med medalje og ikke minst innspurten, (som jeg innrømmer sikkert så hysterisk morsom ut, eller den ville hvis de rundt hadde visst om fartsøkningen, men det gjorde de ikke. De trodde du løp i samme farten hele veien = 1-0 til deg.

    (0-0 til meg, som ikke kom til start engang. Skadet og ingen løping annet enn 10min tester, (som forverrer alt) på over 4 uker, bør vel kapitulere å finne meg en doktor og en spinningsykkel, tårene sitter løst)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk!
      Jeg lurer på hvordan jeg fordele energien slik at jeg heller løper jevnt litt raskere hele løpet og dropper spurten. Men så er det litt gøy å løpe fra ryggene helt på målstreken også.

      Så kjedelig med skade! Jeg har nesten ikke løpt de siste ukene, og det var nok like greit. Jeg husket liksom ikke helt hvor kjipt det kan være. Men skader er jo noe helt annet. De skal tas på alvor. Enig i at du bør finne deg en doktor, men kanskje også et godt oppvarmet basseng? Det frister så utrolig mye mer enn den sykkelen.

      Slett
  2. Åhh, jeg fikk ikke løpt Oslo Maraton i år! Det pleier jo å være ganske gøy, så det var litt kjipt at det krasja med jobb. Jeg har sånn respekt for lengden på både halvmaraton og maraton altså. Synes du er tøff - gratulerer med gjennomført løp :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Jeg ble positivt overrasket over både løypen og stemningen, bare synd at grunnlaget ikke var litt bedre. Da hadde jeg vært mindre sur og mer ... hjernetom.

      Slett