torsdag 28. september 2017

Skog og asfalt

I går:
På en sti gjennom skogen. Barnåler under skoene. Glatt gjørme og jeg hopper fra stein til stein. Jeg bruker armene for å komme opp et bratt berg og setter utfor en nedoverbakke uten å skli på røttene. Klokka viser over åtte minutt per kilometer og jeg peser som om det er snakk om ny verdensrekord. Føler meg i hvert fall som en del av en Adidas-reklame, eller kanskje Salomon. Løper i hvert fall på en tørr sti (innimellom), som åpner seg og kryper langs et vann. Jeg møter ingen. Tramper gjennom en eventyrskog med verdens mykeste mose og trær som når helt til himmelen. Springer over en liten bro over en bitteliten bekk og følger konturene i landskapet. Puster litt tyngre av og til, blir løftet opp av det å være alene i naturen i det jeg når siste gjørmete hinderløype. Treffer en stein litt skeivt og er millisekunder fra å ligge med ansiktet ned i gjørme. Fniser litt av tanken, og kjenner på skogssola siste biten hjem.

I dag:
De superraske joggeskoene og helt bar asfalt. Løper en vei jeg aldri har løpt før, men har gått en milliard ganger før (han jeg var forelsket i i niende bodde langs denne veien). Å løpe på asfalt er som å slippe tunge vekter rundt anklene. Det føles ut som jeg flyr opp den første bakken. På toppen møter jeg et sånt lys som folk legger ut bilder av på Instagram. Hele verden føles myk og solnedgangen speiler seg i engen. Hver eneste strå lyser opp. Jeg løper forbi og holder et øye med klokka. Bestemmer meg for å for en gangs skyld holde tempoet oppe. Krysser hovedveien to ganger uten å måtte stoppe. Svinger inn på en grussti og kjenner tempoet synke litt, men tvinger beina opp i fart. Løper opp den bakken der vi sto fulle en gang for mer enn ti år siden og nektet å innse at natten var over før solen stod opp igjen. Løper og løper og løper forbi alle de rare minnene jeg har samler. Noe nytt gammelt bak hver eneste sving. Jeg løper bare forbi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar