torsdag 12. oktober 2017

Om høsten

Når hodet er tung, og nakken helst vil krummes, da gjemmer jeg meg. Jeg går inn på badet og låser døren. Jeg legger meg i sengen og drar dyna opp til ørene og lukker øynene. Jeg finner en sti som er gjemt av blader. Tar av og til på meg joggeskoene. Noen dager når jeg orker. Og noen dager selv om jeg ikke orker. Jeg kjenner høstluften gjennom jakken, og går raskt mens jeg venter på at klokka peiler inn en satellitt. Vil ikke bevege beina selv når alt er klart. Så de første stegene er tunge. Hodet vil snu. Hodet vil under dyna, eller inn på badet. Hodet vil slappe av, men har glemt hvordan. Beina fortsetter. Grus og motbakker og det er ikke idyllisk. Ikke egentlig. Det er eneboliger fra åttitallet på den ene siden av veien og tomannsboliger tett i tett på den engen som var der før. Men det skjer noe i hodet når beina får bestemme. Det stopper liksom litt opp. Blir litt stille. Hører på pusten og tenker på noe som ikke er viktig. Et møte som ikke skal skje, eller et minne som egentlig var glemt. I den bratteste delen av motbakken hater hodet beina og lengter til dyna og mykheten, men ikke varmen, for den har jeg visst med meg. På et eller annet tidspunkt snur jeg, og drar jeg hjem. Det gjør jeg jo alltid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar