fredag 10. november 2017

Stormene

Det er noe med vinden. Den griper tak i meg, posene mine, håret mitt, skjerfet mitt og jeg letter. Det lukter rent uansett hvor jeg snur meg og alle kafeene har koselige sofaer, stearinlys og svart kaffe. Utenfor er det hettevær, men for mye vind for paraply. Innimellom åpner himmelen opp og det hagler. Jeg har tømt flyttekassene og satt de ned i boden, blitt kjent med nye lyder jeg våkner av om natten. Jeg har glemt hele høsten, glemt å lese ut boken jeg begynte på og ikke drukket noe te. Har kjent på høstlukta i fjellet og tatt bilder av de spisse toppene og de røde bladene, men har glemt å kjenne etter. Har bare kjent: nytt. Nå slår jeg på alle lysene og hører vinden ta tak i verden utenfor. Inne i meg er det stille. Det blåser så fint her, tenker jeg. Nordavind fra alle kanter. Som å gå over Puddefjordsbroen selv om du er midt i byen. Alle har røde kinn og norrøna-jakke. Ingen sier noe om vinden. Bare hun slitne dama i naboblokka: "Forjævlig vær det her," sa hun, "kom deg hjem før himmelen rakner igjen. God helg." "God helg," sier jeg, og inne i meg er det stille.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar