lørdag 30. desember 2017

den lange veien hjem

Hva gjør vi nå?

Jeg tror vi har fulgt veien så langt den går. Det er litt sånn: jeg vet ikke om du egentlig setter pris på meg, så da vet jeg ikke om jeg gidder. Men jeg sier det ikke. For tenk om du bryr deg, og så kommer jeg sånn, bardust, og sier at det du er ikke er nok. Så tenker jeg: men hva om du ikke bryr deg. Da kaster jeg bort tiden igjen.

Jeg føler meg som en knute. En floke av alle smykkene i skrinet. Vil ikke helt pirke i det, for hva om det ikke er verdt det?

Før jul satt jeg midt i skogen med kakao og julekaker og det snødde og jeg sa: nå er det vel på tide å gå hjem. Vinket til de andre når vi kom ut av skogen, klemte de og sa "god jul". Kom hjem og dusjet og tiden hadde ikke gått. Ikke egentlig.

Det er fortsatt september og jeg vet ikke hva jeg egentlig vil. Hvem jeg vil møte og hva jeg vil gjøre.

Jeg har det for bra. Vil helst være alene. Vil jogge langs sjøen under stjernehimmelen og tenke: "dette vil jeg dele med noen", og så aldri dele det. For egentlig vil jeg holde det for meg selv.

Har vi fulgt veien så langt den går? Hvordan kommer vi oss videre da?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar