søndag 25. mars 2018

Seil

Vi, jeg og hun som alltid har vært der, sitter på brygga og stirrer etter fisk. Ser ingen. Jeg forteller at han skal flytte, eller at han flytter, er et nytt sted fra første april. Sier at jeg var et punkt på lista mot å flytte herfra, og at jeg sa til han at det var hyggelig. Sier til henne at det syntes jeg at var helt unødvendig av han å si. Jeg trenger ikke å vite at det skal være noen et helt annet sted som gjerne skulle vært med meg, men som har valgt å la være. Og vi skyldte hverandre ingenting.

I går løp jeg så sakte jeg klarte så langt jeg klarte, og jeg bikket en fin distanse i halvmaratontreningen. Sendte melding til hun andre som trener og sa at det føles ut som jeg aldri har løpt så langt før. Sånn føles det alltid når det er lengre enn tolv. Klarer det likevel. Blir stolt av kroppen og enda stoltere av hodet. Eller den bittelille delen av hjernen som klarer å overvinne resten av hjernen. Når det begynner å pøsregne, men jeg har bestemt meg for at jeg ikke er ferdig helt ennå. Når solen kommer tilbake før jeg er ferdig med siste runde.

Livet er stille sjø for tiden. Det er rolig inne i meg, rolig utenfor meg. På en måte føles det ut som jeg kaver konstant, på en annen måte føles det ut som jeg ligger helt i ro og puster med magen. Begge deler like sant.

2 kommentarer:

  1. Okei, jeg forstår godt du synes det var en unødvendig kommentar. For uansett hvordan man vender på det så kommer man jo ikke fra det at han jo ikke valgte det da?

    Jeg tror 2018 blir året jeg løper min første halvmaraton! Men jeg synes jo fortsatt at å løpe over 10 km i en økt er en bragd, så all ære til deg! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant. På en måte fint at det har betydd litt for han også, men på den største måten så sitter jeg bare igjen her alene, og da betyr det veldig lite.

      Men halvmaraton! Det blir gøy! Og du kommer til å få så mange dager du når nye mål, siden du må noen ganger over 10 km. Og kjenner jeg deg rett så kommer du til å naile det.

      Slett