fredag 13. april 2018

Våren er min. Først helt stille, med en sol som er på vei ned i horisonten en tirsdag etter jobb. En sol jeg såvidt rekker å kjenne kaldt mot ansiktet når jeg har prioritert joggeskoene før middag og løper mot havet, på bart fortau, men med skitne brøytekanter rundt meg. Senere er våren høylydt, med barn på trampolinen i bakgården, det klirrer i utepils og alle ser at jeg løper om kapp med meg selv over brosteinen. Jeg vinner, igjen, for selv om vinteren er tung så kommer jeg sterkere ut av den.

Kjærlighetssorgen har sluppet taket. Det er lenge siden jeg har kjent den klemme til rundt hjertet, lenge siden den har sendt plutselige stikk i magen, og ingenting presser på fra innsiden. Jeg snakker om han, og jeg husker tilbake, men jeg lengter ikke, savner ikke, elsker ikke og hater ikke. Det er som skikkelig tungt regn som fortsetter i dagevis, og når det går over så er det vinter. Nå er det vår. Alt har smeltet.

Jeg kjenner meg igjen i meg selv. Kjenner på omsorg og raushet, stoler egentlig på at alt skal gå bra. Heier på det, og tar det med meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar