tirsdag 12. juni 2018

igjen

Plutselig fikk jeg en skjelvende fylleangst over meg. Jeg klarte ikke å fjerne tankene fra minnet av meg selv som bøyer meg ned og spyr under bordet. Prøvde å jage tankene vekk og tenke på hva som helst annet, men klarte ikke. Kjente at jeg ble flau i hele kroppen, og prøvde å huske hvem som egentlig hadde vært der den kvelden da jeg spydde under bordet og trodde at ingen la merke til det. Tenk at ingen har sagt noe om det til meg, tenkte jeg. Så tenkte jeg på at jeg egentlig ikke har sett noen av dem på ti år, sikkert ikke siden den kvelden. 

Og sånn går dagene, uten særlig mye å bekymre meg for enn de glimtene som plutselig stikker litt i magen, selv om de for lengst har blitt ubetydelige. 

Jeg klyver opp på lave topper og blir like overrasket over utsikten hver gang. Jeg snapper med menn som jeg ikke vet om jeg kommer til å ha det bra med. Klarer ikke å kjenne etter, følelsene ligger dypt begravd et sted og jeg later som jeg kjenner på de. Kjenner ingenting når hun legger ut selfie sammen med han fra Ikea. Kjenner ingenting når han bytter adresse til Oslo. Oppsøker det, ja, leter etter reaksjonen i meg, men kjenner det ikke. Lurer heller på om det er dealbreaker om noen har tre katter, og om jeg må grave i meg selv, eller bare vente, vente, vente til jeg finner noen som vekker noe i meg.

Livet er et fint sted å være. Jeg går barbeint gjennom tilværelsen. Først stikker det, og så herdes jeg. Kjenner temperaturforandringene i huden når jeg går over kaldt gress til varm asfalt. Prøver å unngå alt av triste serier, trist musikk, triste bøker. Prøver å unngå å være for selvbevisst og lete for mye etter meg selv på innsiden. Leter heller utenfor, finner meg selv i andre mennesker, midt i en bratt bakke i en tjukk skog, og i ordene jeg skriver på tavlen.

Sånn er juni i dag.


2 kommentarer:

  1. å akkurat dette går jeg også og tenker mye på for tiden: "om jeg må grave i meg selv, eller bare vente, vente, vente til jeg finner noen som vekker noe i meg". det er både og, synes jeg, både litt behagelig og litt urovekkende.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror jeg har bikket over nå. Til å være mer redd for å være alene for alltid enn å bli såret. Men så blir ikke jeg såret for jeg blir ikke glad i, men jeg tror jeg er på riktig vei likevel.

      Slett