onsdag 4. juli 2018

Opplett

Jeg aner ikke hva jeg løper fra, men det går i hvert fall raskere enn noen gang. Sparker fra på hvert eneste steg og kommer opp bakker og over lange beine asfaltstrekk og over grus og snarveier i gresset, jeg løper sikksakk gjennom mengder av turister og får lyst til å rope: "Jeg er så heldig at jeg bor her, jeg løper her, jeg trenger ikke å stoppe å ta bilde av utsikten, jeg kan suse forbi". Tenker uendelig lite underveis. Kjenner en busk mot ene hånden og at muskelen på siden av kneet er litt sliten etter forrige stigning.

Alle tindermatchene har lagt meg til på snapchat og jeg sender de svette snaps av meg selv. Roterer på hvem som får bli med på hva, og har ikke tenkt til å ende opp med noen av dem. Vil bare være hun som løper, hun med leppestiften, hun som ligger i sola, hun som er så jævlig bra og litt uoppnåelig. Jeg gir meg selv mentale high fives, og sier høyt i bilen at jeg er så glad for at jeg er meg. At om jeg nå skal ende opp alene (for det føles også veldig sånn, og innimellom veldig ensomt), så skal jeg i hvert fall nyte å være alene.

2 kommentarer:

  1. tror også jeg er glad for at jeg er meg. jo, joda. men du treffer det berømte spikerhodet: "at om jeg nå skal ende opp alene (for det føles også veldig sånn, og innimellom veldig ensomt(!!!)), så skal jeg i hvert fall nyte å være alene."

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror jeg kunne skrevet en bok om å trives i eget selskap. Fordi jeg øver så mye på det. I dag lå jeg på et svaberg og kjente etter, og kjente at jeg er mest fornøyd med meg selv når jeg bare gjør akkurat det jeg har lyst til, selv om det skremmer meg litt. (I dag var det å bade i sjøen alene og ligge i bikini alene på svaberget etterpå). At meg selv alene kanskje er den aller beste versjonen av meg selv. Og det er sinnsykt fint så lenge jeg faktisk er alene, og ganske tragisk med en gang jeg er med noen jeg egentlig ønsker å være sammen med.

      Hilsen Ensom Ulv.

      Slett