fredag 8. februar 2019

Take me on

Det begynner nesten umerkelig. Et lite lag maskara på de nederste vippene en morgen. Sitter litt lenger i lunsjen på torsdager. Tar en kopp kaffe til. Så merker jeg det selv, alt jeg blir litt varm inne i meg når han ser på meg. At jeg ler litt anstrengt, litt mye, litt ofte. Plutselig ser jeg han hele tiden, i øyekroken, på andre siden av gaten, på vei opp trappa. Og jeg later som at jeg ikke ser han når han nærmer seg, sier hei og er ekstremt uinteressert. 

Jeg blir helt koko, og vet ikke hva jeg vil - ikke dette. Og ingenting mer enn dette. En kveld vasker jeg og stryker alle skjortene mine. Hører på musikk og later som det er gøy, men det er jo hodet mitt, det er helt krøllet til. Jeg løper litt ekstra, googler litt ekstra, smiler litt ekstra, er hele tiden litt ekstra. 

Det er en skrekkblandet fryd. Jeg paralyseres og forsterkes. Alt på samme måte som når jeg var fjorten, tjueto, blandet med en som ikke har følt noe i tre år. Mest sannsynlig sklir det over, mest sannsynlig fryser jeg meg ned igjen, døser tilbake, dropper maskara. Vi får se.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar